 |
| Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com |
Tidligere i dag svarte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på spørsmål om fedrekvoten i Aftenpostens nettprat. Damen svarte godt for seg, på både saklige og ikke fullt så saklige spørsmål.
Foreldrepermisjon og særlig fedrekvoten engasjerer norske småbarnsforeldre. Sjelden går diskusjonen så livlig på ulike graviditets- og mammaforum som når nettopp dette temaet er oppe til debatt. Når regjeringen foreslår å øremerke stadig flere av permisjonsukene til far, slik tilfellet er nå, går det gjerne ekstra hett for seg.
Også i bloggverdenen er fedrekvoten et tema som engasjerer. Det fikk den erfarne mammabloggeren Mammadamen kjenne på kroppen, da hun for noen uker siden inviterte til meningsutveksling om blant annet fedrekvoten på bloggen sin. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (puh, lang tittel) Audun Lysbakken fikk så ørene flagret da han i bloggen sin annonserte gladnyheten om at regjeringen fra 1. juli neste år utvider fedrekvoten fra 10 til 12 uker.
Hvorfor det enorme engasjementet for nettopp denne saken? Hva er det som får normalt balanserte og sindige småbarnsmødre til å gå av skaftet så snart ordene «fedrekvote» og «utvidet» nevnes i ett og samme åndedrag? Jeg tror det handler om nærhet. Dette spørsmålet trenger inn i hverdagen til folk. Lengden på fedrekvoten får direkte konsekvenser for et stort antall norske småbarnsfamilier. Mange steiler. De vil bestemme selv, og skriker opp om det de definerer som statlig inngripen i privatlivet.
Ifølge Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet benyttet bare 2-3 prosent av norske fedre seg av retten til å ta ut deler av foreldrepermisjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Tallet har økt gradvis etter innføringen av 4 ukers fedrekvote i 1993. I 2005 valgte 91 prosent av fedrene som hadde rett til fedrekvote å ta ut sin del av foreldrepermisjonen. Statistikken viser videre at fedres uttak i stor grad følger lengden på fedrekvoten. I dag er det nemlig langt flere fedre som tar ut 6 ukers permisjon enn tilfellet var da fedrekvoten var på 4 uker. Så vil statistikken for 2011 vise hvilken effekt økningen fra 6 til 10 ukers fedrekvote har hatt.
Gitt tallene ovenfor kan jeg ikke fatte og begripe at Frp og Høyre foreslår å fjerne fedrekvoten i sin helhet. Norske småbarnsfamilier må få velge selv, hevder de. Javel? Tanken er god. Men hva blir konsekvensen?
På tampen av 2008 publiserte NAV en undersøkelse som viser at selv om 3 av 4 foreldrepar sier at de i fellesskap kom frem til hvordan permisjonen skulle fordeles, svarte likevel 53 prosent av fedrene at de kunne tenke seg lengre permisjon. Undersøkelsen sier ikke noe om årsaken til at fedrene tar ut mindre permisjon enn de ønsker seg. Men det aner meg at det ikke er bare enkelt å stå imot argumentasjon av typen «det er jeg som har gått gravid», «det er jeg som ammer». I tillegg skal man kjempe mot fossile arbeidsgivere som selv i 2010 går rundt og innbiller seg at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det ensbetydende med konkurs og det som verre er hvis en mann ympter frempå om at han kunne tenke seg å være hjemme med barnet sitt i et par måneder. Fedrekvoten har derfor to funksjoner:
1. den skal sikre menns rett til å ta ut deler av foreldrepermisjonen
2. den skal bidra til å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet
Når det gjelder sistnevnte kom jeg over en interessant artikkel i Klassekampen nå nylig. Artikkelen viser til en svensk studie som ble publisert av det statlige Instituttet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering i april i år. Den svenske forskeren Elly-Ann Johanson har sett nærmere på den lønnsmessige betydningen av at far tar ut deler av permisjonen. Hun fant at i de familiene der far hadde tatt ut 60 istedenfor 30 dagers permisjon, økte mors fremtidige inntekt med nærmere 7 prosent. Ifølge tidligere nevnte Lysbakken (etternavnet er jo sååå mye enklere enn tittelen) viser dette at økt fedrekvote kanskje er det viktigste enkelttiltaket for å komme nærmere målet om likelønn.
Jøss. Som jeg rabler i vei. Kudos til deg hvis du fortsatt henger med.
Før jeg runder av skal jeg svare på spørsmålet jeg stiller i tittelen på dette blogginnlegget. Ja, vi trenger så absolutt fedrekvoten. Det vil få store og uheldige konsekvenser for begge kjønn dersom fedrekvoten fjernes. Hvor lang den skal være er et annet spørsmål. 6 uker er for lite, syns jeg. For med 6 uker slipper ikke far til alene. Da tar mor gjerne ut ferie for å være hjemme sammen med far og den lille. Men er 10 uker kanskje nok? Eller bør målet være 14, slik regjeringen skisserer? Jeg er usikker.
Hva er dine tanker rundt dette temaet? Ønsker du fedrekvoten dit pepperen gror? Eller er du positiv til ordningen, sånn som meg?
