Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

Legg igjen en kommentar

4 comments
  • Du trenger ikke nødvendigvis å stemme annet enn "du bruker" fordi du er blitt bedriftseier 🙂 Er du klar over den store økningen i private bedrifter som det har vært under rød-grønn regjering?
    Og formueskatten, som det er bevist at bedriftene har råd til å betale, går til felleskassen, husk det 🙂
    Jeg kjenner en som tok "Valgomaten" to ganger. En gang hvor han svarte slik han ville samfunnet skulle være (for alle), og en gang svarte han slik at ALT gagnet HAM. På sistnevnte test endte han med FrP, som han normalt står laaaangt unna. Altså: Frp, som også sprer rasisme, tenker lite fellesskap, og at alle skal ha muligheter. Men som jeg forstår av et tidligere blogginnlegg, så er Frp uaktuelt uansett. Og takk for det! 😀

  • Takk for god kommentar, Bjørg. Og du har selvsagt helt rett. Jeg trenger ikke nødvendigvis stemme noe annet enn tidligere fordi jeg er blitt bedriftseier. Men jeg syns det er greit å gjøre opp status. Ikke bare stemme "slik man alltid har gjort". Så får vi se hva jeg lander på. Men det aner meg jo at jeg ikke stemmer for skifte. For som du sikkert har skjønt, Frp er et av de to partier det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Krf det andre. Som er synd for Venstre, siden jeg har sans for mye av deres politikk. Jeg kunne selvsagt ha bidratt til å sikre et sterkt Venstre i en eventuell ny regjering. Men Venstre er et lite parti. Jeg føler derfor at min stemme til Venstre i så fall blir en stemme for ny regjering med Høyre og Frp i førersetet. Og det er jeg ikke interessert i.

  • Det er fascinerende å se hva folk kan ha som fanesaker. Nei til bompenger! Ja til salga av vin i butikker! Osv. Altså, helt greit at folk er opptatt av det. Men når sånne saker blir det aller viktigste….
    Får du noen tilbakemeldinger på det du skriver i lokalavisa, eller blir det bare fra oss på bloggen? Uansett, du skriver som alltid klokt og bra!

  • Enig med deg, Pia! Fascinerende hva enkelte mener er avgjørende for hvem som bør styre landet. Sier vel egentlig bare én ting, at vi har det ganske så godt her i Norge.

    Avisa deler ikke spalten digitalt. Så tilbakemeldingene kommer først og fremst når jeg selv (etter avtale med avisa) publiserer på bloggen og deler på Facebook og Twitter. Flest kommentarer kommer det på Facebook. Fikk mange tilbakemeldinger på den første spalten, om at vi kvinner må bli tøffere når det kommer til å mene i det offentlige rom. Ble til og med invitert til å mene noe om saken i radioen! Skummelt. Men også veldig, veldig artig! 🙂

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 44 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg