Har du fått med deg Tom Hanks og Steven Spielbergs miniserie «The Pacific»? Serien har gått på NRK1 om tirsdagene nå i vinter. Nest siste episode (9 av 10) ble vist denne uka. Jeg og mannen sverger til dekoderen (jeg er jo opptatt med «Frustrerte fruer» hver tirsdag), og så episoden nå i kveld. Fy fader, jeg satt med hakeslepp og en ekkel følelse langt inni hjerterota store deler av tida. Jeg prøvde å strikke på eldstejentas ullester mens jeg så på. Men for å si det sånn, godt uti episoden kom det fra mannen: «Du glemmer å strikke». Jeg gjorde visst det. Jeg satt nemlig som paralysert og så på ødeleggelsene som utspant seg på skjermen.
«The Pacific» handler om amerikanernes innsats på øyene i Stillehavet under 2. verdenskrig. Kringsskildringene er mørke og realistiske. Her er få helter. Desto mer angst og elendighet. Serien er kort og godt uhyggelig realistisk. I episoden som nettopp ble vist på NRK ble de siviles dødskamp skildret med en kraft som traff meg som et slag midt i magen. Vi ble vitne til en mor og en baby som regelrett ble sprengt i luften av bomben som var plassert rundt morens liv. En annen baby ble funnet i hysterisk gråt ved siden av sine døde foreldre. Er det rart jeg lot strikketøyet falle?
«The Pacific» har blitt kritisert for å være svak på personskildringer. Jeg er til dels enig. Faktisk tok jeg meg i å påpeke at flere av episodene er for lik for bare et par uker siden. Kampscenene er gjentakende. Men det slår meg at det er helt greit. Serien formidler budskapet sitt på en utmerket måte. Krig handler ikke nødvendigvis om heltene. Om saken. Krig er meningsløst og brutalt.
Nå ser jeg frem til siste episode i neste uke. Noen happy ending blir det nok ikke.
Se traileren:
Lar du deg påvirke av de inntrykkene du får via filmer og serier? Eller klarer du å distansere deg?
