Joda, jeg vet at det er kleint å skryte av hvor travel man er. Buhu, stakkars meg, liksom. Men sånn er det nå en gang å være småbarnsmor i full jobb. Det er hektiske dager. Dagen i dag var intet unntak. Etter jobb plukket mannen min meg opp i parkeringstunnelen i byen. Jeg stupte mer eller mindre inn i bilen i fart, før vi satte kursen hjemover. Første stopp var skolen. Der skeiset vi inn i skolegården, stormet inn på SFO, slang 6-åringen under armen, og løp ut til bilen igjen. Neida, vi gjorde ikke det. Vi parkerte kontrollert i skolegården, og gikk – riktignok med raske skritt – inn og hentet frøkna. Det hele foregikk i relativt rolige former. Eller vi prøvde oss på den vanlige taktikken: «Nå har vi det travelt, kanskje du kan skyndte deg litt?» Alle som har barn vet at setningen «vi har det travelt» har heeelt motsatt effekt av det du hadde tenkt.
Grunnen til at vi hadde det travelt er at 6-åringen har fotball kl. 17 om onsdagene. Den er kinkig, altså. Først 16.30 var vi på SFO. Deretter skulle vi inn og hente, komme oss hjem, kaste litt mat i skrotten OG kle på ungen leggbeskyttere, fotballstrømper og ellers passende treningstøy. La oss bare si at det ikke ble noe middag i dag. Det ble ei brødskive i hånda på meg og den kommende fotballstjerna. Men vi rakk treninga. Eller vi ramlet inn i gymsalen 17.01, men det er så nærme at det må vi nesten godta.
Mens 6-åringen trente benyttet jeg anledningen til å jobbe litt. Sånn er gründerlivet. Må man, så må man. Jeg trøster meg med at det tross alt hadde vært verre å ha for lite å gjøre. Jeg hadde ca. 45 minutter på meg, og jeg fikk gjort masse! Jeg fikk til og med med meg litt underholdende hjørnefotball før treninga var over.
Vel hjemme etter fotballtreninga hadde jeg og mannen en halvtime på oss til neste post på programmet. For noen måneder siden kjøpte vi nemlig billetter til Ingebjørg Bratland-konsert på Kulturhuset i Tromsø. Et øyeblikk tenkte jeg at pokker også, hvorfor gjorde vi nå det? Men så er det jo kjipt å ikke ta seg tid til det som gir påfyll da. Og det ga påfyll! Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen stor Ingebjørg Bratland-fan. Jeg har hørt noen av låtene hennes, og latt meg imponere av den fantastiske stemmekontrollen. Men det har liksom stoppet der. Likevel lot jeg meg begeistre i dag. Det var bare å lene seg tilbake og la alt fare. Den klokkeklare stemmen og de behagelige tonene var akkurat det Tårnfrid trengte på en kveld som denne. Så får det helle være at tastaturet ventet etter hjemkomsten.
Takk til Ingebjørg Bratland for en strålende konsert, til mannen som tok initiativ til å kjøpe billetter, og til gode venner som ble med ut på musikalsk vift.