Spam, sier ungene mine når jeg poster noe i «Min Story» på Snap. Men må vi gæmliser bruke Snap på samme måte som kidsa?
Snapscoren min avslører meg. Jeg er ingen stor snapper. Mens husets tenåringer har en snapscore på over 300 000, bikket mor nettopp 10 000. Jeg snapper nemlig etter skippertaksmetoden. Det kan være stille fra min kant leeenge – før jeg peiser på med en håndfull snapper på storyen på en og samme dag. Sånn cirka tre (!) snapper ut i storyen tikker det ofte inn en sarkastisk melding fra en av arvingene: «Spam alert, mamma». Jeg kjenner jo at jeg blir litt stressa. Gjør jeg noe feil?
Kidsa driver ikke med sånn story-greie. De sender direktemeldinger. I bøtter og spann. Og jeg tror ikke de chatter så mye i tekstformat som vi voksne gjør. De gangene jeg «sjabber skjit» på Snap, er det som regel i form av tekst. Det er også ut, har jeg skjønt. Trikset er visst å skrive teksten på et bilde av halve ansiktet ditt, et (rotete) gulv, en tom vegg – eller noe annet passende.
For et par år siden, prøvde ene dattera å gi meg noen tips. Jeg og mannen var på restaurant, og jeg tenkte det var en god ide å snappe fra måltidet. Nevnte datter beæret meg da med en snap i retur, i videoformat. Jeg svarte i tekstformat – og fikk klar beskjed om å drite i å svare med tekst når jeg mottar en video! Lærevillig som jeg er, sendte jeg så klart en video tilbake. Men da var det feil. For når du får en bildesnap, skal svaret være – du gjetta rett, en bildesnap! Jeg kan faktisk ikke forholde meg til disse «reglene»! Og jeg nekter å snappe halve fjeset mitt til kreti og pleti. Hello rynke-alert!
Så da går det mest i «Min Story» da. Selvfølgelig med visse unntak. Noen arme sjeler blir plaga av slarv fra min kant – riktignok etter skippertaksmetoden det også, men sånn må det bare være. Skippertaksmetoden har jeg tenkt til å fortsette med. Den har tross alt funka som f**n på en rekke områder i livet så langt– ikke minst fikk den meg gjennom både grunnskolen, videregående og noen år med høyere utdanning. At ungdommen kategoriserer storyene mine som spam lever jeg godt med. Venner, kollegaer, familie og andre stakkarer som er venn med meg på Snapchat, står dessuten fritt til å slette meg hvis de går lei. Jeg blir ikke sur. Ikke kjempesur, i alle fall.
Til slutt, et lite Snap-dilemma. Eller dilemma og dilemma, jeg lurer i alle fall. Når man først får en direktemelding på Snap (heter det direktemelding?), hvordan er kutymen når det gjelder svar? Jeg skjønner jo at man ikke må svare. For som regel er det jo snakk om snapper man sender til mange på kontaktlista. Men når bør man svare? Og når er det kleint å svare? Jeg klaaarer ikke å knekke disse kodene. Og så vil jeg jo ikke fornærme noen. Eller enda verre – mase på folk med å svare i hytt og vær hvis det egentlig bare er korka.
Hjelp?
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com