Sommerens langtur (i min målestokk) er i boks: 71 kilometer over fjell og gjennom dal på eventyrøya Senja.
Tidligere i sommer gikk jeg og mannen vår første tur med tung sekk på ryggen. Formålet med jomfruturen fra Snarbyeidet til Tønsvika i Tromsø var todelt: Vi skulle teste nyinnkjøpt utstyr, og ikke minst sjekke om langtur i det hele tatt var noe for oss. Og det var det, heldigvis! Som nyfrelste teltentusiaster, gledet vi oss derfor til å legge i vei mot sommerens store mål: Senja på langs. Det eneste vi satte som kriterium, var at været måtte spille litt på lag. Vi trengte ikke strålende sommervær. Men 8 grader og regn var utelukket! Hva tror du vi fikk da vår siste ferieuke kom, og vi etter planen skulle legge ut på tur? Nettopp! 8 grader og regn.
Siden det fristet lite å telte i det været som slo til da vi egentlig hadde planlagt å gå, utsatte vi ferien et par dager – mens vi leste værmeldinga til både Yr og Storm omtrent hvert femte minutt, og krysset alt av fingre og tær for at det måtte lette. Til slutt fant vi ut at det så greit nok ut å gå onsdag til lørdag i uke 34. Værmeldinga var ikke optimal, men vi bestemte oss for å legge i vei og ta det som en treningstur – både fysisk og mentalt. Og så var vi enig om at det er ingen skam å snu! Eller snu og snu, som om vi hadde gått tilbake til start. Ingen skam å bryte, tenker jeg vi sier.
Som sagt, så gjort: En onsdag i midten av august overlot vi hus og heim – som vil si unger, kattkreket, en lånehund og en hamster i bur – til svigers, og tok fatt på vår største turutfordring så langt.
Dag 1: Lysvatnet–Ytre Svanvatnet
Første etappe av Senja på langs starter ved kraftstasjonen ved Lysvatnet. Ca. 18 kilometer ligger foran deg. For vår del ble det litt lengre, siden vi valgte å gå over et fjell i stedet for gjennom en dal ved etappens slutt. Hvor smart det var, vites ei.
Turen langs Heggedalsvatnet er billedskjønn. Vi var attpåtil heldig med været, så gliset på undertegnede gikk omtrent helt rundt. Mannen tok alt ansvar for kart og etter hvert kompass (noe annet skulle tatt seg ut), så jeg gikk bare rundt i mitt eget tankesurr og nøt naturen rundt meg.
Etter at lunsjen var inntatt, bevegde vi oss ut av første del av Heggedalen. Dermed sto vi foran et veivalg. Enten gå videre gjennom del 2 av Heggedalen. Ryktet forteller at denne er et pjesk å gå, mye opp og ned i krevende terreng. Vi valgte derfor å legge turen over Bratthaugen (731 moh), en tur som innebærer rundt 400 ekstra høydemeter for å slippe unna. I etterpåklokskapens navn er vi usikker på hvor lurt det egentlig var. 400 høydemeter merkes når du sliter deg oppover fjellsida med tung sekk på ryggen. Vi brukte laaang tid opp. Da vi først var oppe, var det greit nok. Men så kom tåka. Og regnet. Og vi gikk og vi gikk – og plutselig skjønte jeg hvor innmari skummelt tåke egentlig er. Vi så målet fra fjellet før tåka kom. Men retningssansen ble fullstendig slått ut. Vi hadde et GPS-spor vi fulgte på mannens telefon. Men da vi gikk i den retninga vi mente var rett, havnet vi lenger og lenger unna sporet. Vi gikk i ring. Mannen tok til slutt opp kompasset, og staket ut kursen. Selv om magefølelsen sa at dette var feil, var det altså rett. Vi nådde målet til slutt, takket være en godt forberedt turgeneral. Etter et par timers kaving nedover ei tåkelagt og våt fjellside, kunne vi endelig slå opp teltet nede ved Ytre Svanvatnet. Vi var søkkvåte! Da vi la oss den kvelden så jeg mørkt på resten av turen, det innrømmer jeg lett.
Dag 2: Ytre Svanvatnet–Bumannsvatnet
Værmessig var dag 2 helt topp. Perfekt turvær, egentlig. Oppholdsvær og ikke for varmt. Ikke så lang etappe, rundt 13 kilometer. Vi vurderte en stund om vi skulle gønne på, og fortsette over Istinden for å komme litt frampå. Vi visste at dag 4 ville bli våt, og var fristet til å korte ned den etappen. Men vi droppa det, og det er jeg glad for. Vi tok i stedet en rolig kveld ved Bumannsvatnet, og kom oss tidlig i seng. Skrottene var slitne etter en lang og strabasiøs dag 1. Såpass var det at jeg heiv to Paracet i svelget da jeg la meg. Det verket overalt! Ikke bare i musklene, vi snakker verk langt inn i marg og bein.
Om du skal gå Senja på langs, og står foran den samme vurderinga som oss, vær klar over dette: Skal du forlenge etappen og gå over Istinden, bør du starte tidlig fra Senjabu-området. Vi derimot sov lenge dag 2, og var ikke i gang før godt utpå formiddagen. Istinden er krevende, og du må litt ned på andre sida også før du kan slå opp teltet. Med andre ord, du bør regne med 3-4 timer ekstra om du velger å gå videre fra Bumannsvatnet.
Dag 3: Bumannsvatnet–Åndervatnet
Dag 3 startet med litt for mange høydemeter, spør du meg. Istinden skulle passeres. Du trenger ikke gå helt til toppen, men skal likevel opp til rundt 800 moh. Bumannsvatnet ligger på ca. 350, vi snakker med andre ord bortimot 450 høydemeter. Selv om jeg er fersk når det kommer til langturer, har jeg gått en del fjell de siste årene. Men aldri med en grisetung sekk på ryggen. Det var – grisetungt. De siste 50 høydemetrene var jeg sånn passe shaky. Da befant vi oss i stor ur, og jeg kjente jeg ble ustødig med den tunge sekken. Vi måtte også lange ut over et snøparti som var litt for bratt etter min smak. Men jeg kom meg velberga over, siden mannen tråkka gode spor. Snakk om gentleman!
Etter hvert bevegde vi oss lenger og lenger ned av Istinden. Vi tok av fra den oppmerka løypa og ned mot vann 244 – ei rute som også viste seg å være særdeles godt merka. Så godt merka var den at vi lurte på om løypevalget er endret? Uansett, god sti hele veien, selv om vi måtte ned en litt bratt skråning og over i overkant mye ur langs starten av vannet. Men det var verdt det. For turen derfra og til mål var heeelt nydelig! Ånderdalen nasjonalpark leverte varene. Og da vi kom til endestasjonen for etappe 3 ved Åndervatnet, slo vi leir ved Statskog si hytte. Der var det benker og bålplass med ved. Snakk om luksus! Siden det var meldt regn fra midnatt av og neste dag lå an til å bli ekstremt våt, tok vi rett og slett inn i hytta. Angrer ikke et sekund på det. Til tross for en krevende tur opp Istinden, var dag 3 etter min mening den beste dagen på turen.
Dag 4: Åndervatnet–Dragøy
Fjerde etappe visste vi hele tida at kom til å bli våt. Gleden var derfor stor da regnet kom senere enn antatt. Vi starta tidlig for å få med oss mest mulig av oppholdsværet, allerede kl. 7 la vi i vei oppover Blåfjell på ca. 500 moh. Kan du gjette hvilken sang som surra i hodet mitt der oppe? Nettopp. Blåfjell-sangen fra den gode, gamle adventskalenderen på NRK. «Kom Blåååne, kom jente, kom gutt! Snart kommer jula til Blåfjell.» Puh, hårda bud.
Siste etappe av Senja på langs er lang. 20 kilometer snakker vi fra Åndervatnet til Olaheimen, som egentlig er etappens destinasjon. Men siden vi skulle til hytta til svigerfar på Dragøy, svingte vi av litt før Olaheimen og gikk helt fram. Ruta til Dragøy er litt lengre enn den ordinære ruta, men hei – en liten kilometer ekstra eller to spiller vel ingen rolle, tenkte vi. Det gjorde det. Dessuten var det 4 kilometer ekstra – og da var det heeelt tomt i kroppen. Nå hører det med til historien at vi gjorde ei feilvurdering på maten akkurat denne dagen. Vi hadde to måltider som måtte varmes. Men siden det regna noe grønnjævlig de siste 5 timene, var det ikke snakk om å stoppe for å varme måltid nummer to. Da hadde vi frosset ihjel, verken mer eller mindre.
Det ble færre bilder på dag 4 enn ellers. Fordi regnet! Og humøret på vei inn mot målstreken. Hjelpes, jeg var sliten. Og så så plutselig det kom. På ca. 17 kilometer var jeg fortsatt ved godt mot. Så sterk følte jeg meg at jeg tenkte «høh, kan vi ikke gå litt fortere»? Men så kom smellen. På vei nedover fjellsida var det vått. Og glatt. Det surklet i skoene. Og jeg kjente jeg var våt til skinnet. Lenge var jeg ikke kald. For vinden kom fra sør. Men så, da jeg først ble kald, ble jeg så innmari kald. Men jeg kom i mål – godt hjulpet av peptalken til mannen. Og da, da var det jammen verdt alt slitet. For på hytta til svigerfar ventet en varm dusj, mat, sjokolade, prosecco og tørre klær.
Senja på langs kort oppsummert
Hva tenker jeg så, en måned etter turen? Jeg er kokfornøyd med at jeg klarte det. Og at jeg gjorde det med stort sett godt humør, kanskje med unntak av et lite kvarter øverst på vei opp Istinden og de siste tunge kilometrene før mål. En fantastisk opplevelse, som ga ekstrem mestringsfølelse. Fytti, så heldig vi er som bor så tett på naturen som det vi gjør her nord. Jeg må innrømme at jeg syns det ble litt mange høydemeter med tung sekk på ryggen. Det hadde jeg ikke trengt. Jeg er mer der at enten går jeg topptur, eller langtur. På langtur vil jeg bare lange ut og suse rundt i mitt eget tankesurr, uten ur og bratte fjellsider. Neste gang blir det Indre Troms, tenker jeg.
Vil du se mer fra turen vår? Mannen har lagd film. Enjoy!
Planlegger du en lignende tur, og lurer på hva vi hadde med oss? Da kan du ta en titt på pakkelista mannen har lagd.
