Jeg gråt mye i går kveld. Med strikketøyet i fanget og TV2s Artistgalla på TV-en. Bildene som rullet over skjermen var så inderlig onde. Så urettferdig livet er! Du og jeg, vi trakk vinnerloddet den dagen vi ble født til et liv her i Norge, en av de rikeste krokene i verden. Lisa Stokke, som er fadder og ambassadør for SOS Barnebyer, sa det så godt. Hun kalte programmet en reality check på eget liv. Og så kalte hun oss bortskjemte. For er det ikke det vi er?
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er materialist av rang. Huset vi bor i er for lite. Flisene på badet er stygge! For ikke å snakke om flisene som mangler på pipa! Argh, den kjipe pipa vår skjemmer ut hele den altfor lille stua! Og ikke har vi TV-stue heller, hvor ungene kan sitte med vennene sine når de har besøk. At de to eldste har TV på rommet teller liksom ikke. Vi har ei stue for lite, ferdig med det! Og ikke har vi vaskerom. Ergo må Miele-maskinene stå fullt synlige nede på badet. Hvordan kan man være tilfreds med å leve sånn?
Da jeg så videoen om Esther fra Zimbabwe, som mistet begge foreldrene til aids, flommet tårene over. Esther var bare 9 år da hun ble alene med lillesøster Tino på 1 år. Å skulle ta inn over seg at så små barn skal klare seg selv her i livet er nesten umulig. Jeg føler en uendelig takknemlighet her jeg sitter en søndag formiddag. Med Mac-en i fanget og en kopp kaffe ved min side. Eldstejenta er på rommet sitt. 7-åringen surfer på iPad-en min i stolen like ved siden av meg. Far i huset spiller julesanger på gitaren. Og 3-åringen viser alle sine dansetriks midt på gulvet! Vi har det varmt og godt her hjemme. Mat mangler vi ikke. Tvert imot. Vi dytter strengt tatt i oss mer enn vi har godt av. Det er så man får en ond smak i munnen bare ved tanken på de enorme kontrastene.
Jeg er SOS-fadder. Men innrømmer at jeg har vært en lite engasjert fadder. En som ikke tenker på fadderbarnet i det daglige og som heller ikke har sendt den lille gutten noe nå i førjulstida. En sovende fadder. Som mer eller mindre kjøper seg litt bedre samvittighet. Ingen stor synd. Men jeg kan da gjøre mer?
Dette er ikke et «jeg-skal-bli-et-nytt-og-bedre-menneske»-innlegg. Jeg vet jo at jeg kommer til å argumentere hardt for å få flislagt den pipa over nyttår. Og skulle økonomien tillate at vi skaffer oss mer plass med tid og stunder – eller enda bedre, kjøper oss hytte – så gjør vi jo det. Men Esthers historie var en wake-up call. Jeg håper det tar tid før jeg suller meg tilbake til gamle tanker om alt jeg bare må ha. Og når jeg gjør det, ja da skal jeg klikke meg inn på dette innlegget igjen, lese det jeg har skrevet i dag, og ikke minst se videoen med Esther igjen. Noen ganger tror jeg vi trenger å kjenne på den onde smaken i munnen.
Har du ikke sett videoen med Esther og Tino ennå?
Se innslaget på VGTV
Og har du lyst til å melde deg som fadder kan du gjøre det på nettsiden til SOS Barnebyer.
