Påskeidyll?

Påsken er her. I sosiale medier pepres vi med bilder fra påskefjellet. Det er bål. Pølser. Kvikk Lunsj. Og blide mennesker som gliser fra øre til øre. Lite sier bildestrømmen om det dramaet som har funnet sted i forkant av de mange Kodak moments. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Prøver du å fortelle meg at du ikke kjenner deg igjen i tweeten jeg fyrte av rundt formiddagstider i går?

Når familien skal ut på årets første skitur flyr hele horven planløst rundt på jakt etter skisko og gamasjer, termoser og pølsepinner. Når skiskoene omsider dukker opp kan du ta deg faen på at minst ett av familiens yngste medlemmer har vokst mer enn beregnet og dermed ikke passer skotøyet fra i fjor. Arvingen det gjelder lider dermed en grusom skjebne. Hun må gå rundt på påskefjellet med krøkete tær og gnagsår som vokser i takt med at humøret synker. Om hun er sint? Vel, det kommer damp ut av ørene hennes. Og hun myser. Om mysingen skyldes det iltre humøret eller mangelen på solbriller (for de fant vi jo ikke!) vites ei. Trolig en kombinasjon. Okke som. Hvis blikk kunne drepe hadde familiens overhode (alle vet at det er mor!) ligget tynt an.

Nå slapp vi heldigvis unna scenen ovenfor i år. Vi var nemlig usedvanlig godt forberedt da vi pakket i bilen for et par dager siden og satte kursen mot svigers. Med på lasset var nye skisko til eldste. Og arvesko i riktig størrelse til de to yngste. Vi er riktignok et par solbriller i manko, men det kan vi leve med inntil vi kommer oss på shopping. Tilsynelatende kontroll til tross, det utspant seg et kaos uten sidestykke i yttergangen til svigers da fire voksne og fire barn skulle gjøre seg klar til skitur i går formiddag. Mye kan gå galt i en sånn situasjon. Mye gikk galt. Langt om lenge fikk vi likevel pakket både ski, staver, sekker, voksne og barn i to biler og lagt i vei. Sa jeg staver? La meg presisere: 6 av 8 par staver. Vel fremme på parkeringsplassen måtte én stykk bil frese tilbake til utgangspunktet for å plukke opp skistavene som manglet. Om stemninga var bra? Må jeg svare på det?

Våre skistaver var heldigvis ikke blant dem som lå igjen hjemme. Takk og pris, sier jeg bare! Jeg tør ikke tenke på hvordan dagen hadde blitt om det var vi som måtte ta den sure ekstraturen. I stedet kunne vi ta med oss ungene og legge i vei. Det gikk over all forventning. 3-åringen gikk under tilnavnet Marit Bjørgen jr. i 1,6 av 1,8 kilometer, og høstet beundrende blikk fra både storesøstre og forbipasserende fremmedfolk. Mammaen var stolt som fy! På tilbaketuren derimot prøvde jeg fortvilet å late som at jeg ikke kjente ungen. Du kjenner det trikset, ja? Med å himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg?! Vel, på tilbaketuren hadde vi én stykk vrien spaghetti-unge som lå og rullet i løypa mens hun høyt og tydelig erklærte «æ e´ sååå sliiiten!!». Pappaen hadde heldigvis forutsett denne utviklingen og gikk dermed parat, det vil si med pulken på slep. Godt vi ikke solgte den i forkant av årets sesong.

Nå skal det sies at vi hadde en strålende tur (men sånt egner seg jo ikke i et ironisk innlegg i bloggen)! Værgudene var på vår side. Vi fikk fyr på bålet på første forsøk. Sa jeg vi? Jeg mener mannen. Vi grillet pølser og marshmallows. Lagde snølabyrinter og fin-fin borg til å sitte i. Smilet på de mange bildene vi burde ha tatt var ekte. Ikke én gang drømte jeg om å erstatte den svidde marshmallowsen på grillspydet med hodet til verken mannen eller svigermor. Og alle motsto fristelsen til å stikke ut øynene på irriterende familiemedlemmer med skistaven underveis. Idyll var det! Idyll! Påsketur er fine greier. Takk og pris for selektiv hukommelse!

Mannen bidro til den positive bildestrømmen i sosiale medier i går. Her er bålet vårt. Idyll! Og mitt bidrag. 3-åringen er en racer i skiløypa. Når motivasjonen er der.

Hvordan er din påske? Idyll eller er det bare på overflaten?