For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.
Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.
Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?
Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com