I et anfall av overmot kastet jeg meg over en 30 dagers bloggutfordring nylig. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Allerede på dag tre kom jeg på hvorfor det som regel går litt tid mellom hver gang jeg blogger: Det gjør ondt i magen å mene!
Nå skal det sies at jeg slett ikke har opplevd sjikane i løpet av mine år som blogger. Diskusjoner har det selvsagt vært. Det hører med. Men noen ganger koster det å rekke opp hånda, selv i saker som ikke er det minste kontroversielle. Sånn var det i går, da jeg publiserte innlegget om påskeegg-bonanza og hodeløs deling av konkurranser på Facebook. Innlegget ble godt besøkt, og fikk god spredning på Facebook. Så bra da! For er det en ting vi bloggere vil ha, så er det jo lesere. Men etter hvert som Facebook varslet om stadig flere likes fra både kjente og ukjente, vokste klumpen i magen seg større og større.
Hvorfor fikk jeg klump i magen av at mange leste innlegget mitt, spør du kanskje? Jo, for med leserne kom også tvilen. Var innlegget godt nok? Var jeg for slem mot alle som i god tro deler konkurranser på Facebook? Kunne noen finne på å arrestere meg for det faktiske innholdet? Sistnevnte er skrekken. At jeg skal lire av meg noe som er feil! Uenighet er en ting. Men faktafeil? Herreguuud, så flaut!
Heldigvis kommer ikke denne mageondten hver gang jeg publiserer en tekst. Da hadde jeg ikke blogget, for å si det sånn. Det kommer an på dagsformen blant annet. Og tema for innlegget. Svada-innlegg gir meg sjelden særlig hodebry. De er det de er, bare bambus. Innlegg som inviterer til debatt derimot? Jøye meg, de kan altså gi de verste kvaler. All ære til alle som påtar seg politiske verv! Som har som oppgave å ta stilling til viktige saker i samfunnet, for så å fronte meningene sine. Tipper det koster mer enn vi aner.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com
Jeg kjenner meg litt igjen, på den måte at hvis det (veeldig unntaksvis) blir delt noen ganger så kan jeg få litt uro på om jeg takler oppfølgingen det KAN kreve. En vil jo gjerne gjøre seg forstått og forklare eventuelle misforståelser. Da kjennes det ikke så godt om jeg ikke klarer å være der når noe skjer.
Når det gjelder det med å gjøre feil, så tror jeg at man bare må lære seg å le av ting, ikke ta seg selv så høytidelig. Og innrømme og si unnskyld hvis det er på sin plass. Hvis folk bryr seg nok til å korrigere en tekst, så kan det gi rom for læring og det er vel litt av meningen: Å løfte en problemstilling for å se nærmere på den?
Men, det er vel en forskjell på om teksten blir lest 36 ganger eller om den blir lest 3600 ganger? Slik er det for meg iallfall. Det er mer «skummelt» hvis supermange skulle lese, for da har jeg ikke kontroll.
Jeg setter pris på tekstene dine og er glad for at du bruker mer tid i bloggen din igjen!
Takk for trivelig kommentar, Anne-Helene! Så kjekt å høre at du setter pris på at jeg er på hugget på bloggfronten igjen. Jeg leser dine innlegg med stor glede også. 🙂
Ja, det med å innrømme feil og ikke ta seg selv så høytidelig er viktig. Og øvelse gjør mester. Man må i alle fall ikke komme dit at man ikke tør å bevege seg utenfor komfortsonen av frykt for å gjøre feil.
Vi blogges!