Om tiss og bæsj og milepæler

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

At vi mennesker gjør vårt fornødne på et vannklosett er ingen sensasjon. Her i vår lille krok av verden er nemlig vannklosett standard i ethvert hjem. Som en hovedregel slipper vi nordmenn å forholde oss til stanken fra en utedo. Eller har du kanskje utedo på hytta? Fordi du syns det er sååå koselig å tusle ut i 10 minus med intet annet enn en lommelykt som kombinert lyskilde og våpen (sistnevnte i fall du skulle bli overfalt av et rovdyr av typen bjørn, ulv, ja eller spissmus, hva vet jeg), mens blæra sprenger og du bare døøør etter å komme deg på ramma?? Nei takke meg til en ordentlig do! Hvis jeg en gang får råd til hytte (som er min O Store Drøm) skal jeg ha ordentlig do! Og vann i springen. Og i dusjen! Og strøm! Ja, til og med bredbånd skal jeg ha! Jeg lever da for svarte i tiden og forventer effektivitet, selv om jeg har helgefri eller ferie!

Men nok om det. Toalettbesøk er tema for dette innlegget. Tømming av blære. Tømming av tarm. Ingen big deal egentlig, enten man tømmer seg i et vannklosett, på en utedo, i et hull i bakken eller bak en busk. Folk går på do hele tida. Men de siste par ukene har denne akk så hverdagslige aktiviteten vært kilde til stor jubel her i huset! Nei, jeg klapper ikke i hendene av vill begeistring når mannen krester ut gårsdagens middag. Det får da være grenser! Også 9-åringen og 7-åringen får stort sett gjøre sitt fornødne i fred. Når 2-åringen går på do blir det derimot stor oppstandelse! Både her hjemme og i barnehagen har hun funnet det for godt å tisse på do med (u)jevne mellomrom nå på nyåret. Når hun klarer det er vi rause med rosen. Vi heier og klapper så man skulle tro hun hadde satt en eller annen olympisk rekord! Og i dag tok det helt av. Da klarte hun nemlig å gjøre nr. 2, på do!

Det har seg altså sånn at snuppa har fått seg noen ordentlig lekre jentetruser! Med prinsesser på og hele pakka. En sånn en spradet hun rundt i her hjemme i ettermiddag, da hun plutselig begynte å få et litt anstrengt uttrykk i øynene og ymtet frempå om at hun ville ha bleia på igjen. Nope, ingen bleie å få. I stedet spurte jeg om hun ville på do. Det ville hun! Som sagt, så gjort. Vel nede på toalettet var hun i strålende humør. Men da hun merket at her var det action på gang fløy det straks en skygge av angst over ansiktet hennes. Heldigvis var det fort overstått. Et aldri så lite (?) plopp, og en milepæl var nådd! Jeg jublet høyere enn høyest. Hun lo. Mannen hørte alt oppstyret og ropte ned en etasje: «Har hun bæsjet?». «Ja», svarte jeg, nærmest ekstatisk. Brått hørte jeg tramping i trappa, før mannen stakk hodet inn døra. «Har du bæsjet på do?», spurte han (jentungen, ikke meg). «Jaaa», ropte 2-åringen, fra seg av lykke over all oppmerksomheten. Gleden måtte selvsagt deles ytterligere. Mannen ropte på de to eldste. «Kom, kom og se», lød det over hele huset. De to kom rasende ned trappa, som to elefanter på vill flukt. «Hva er det, hva er det?». «Lillesøster har bæsjet på do!!», svarte vi i kor. Og så danset vi seiersdansen, hele gjengen!

Ok da, det var kanskje ikke helt sånn det gikk for seg. Særlig 9-åringen tok det hele med fatning. Hun kastet et oppgitt blikk i retning opphavet da hun skjønte at årsaken til den ville jubelen var den beskjedne kabelen som lå og duppet i toalettet. Vi lot imidlertid ikke hennes manglende entusiasme legge noen demper på feiringa. Man må da markere de store milepæler her i livet, ikke sant?