Om jobb, hverdag og en fantastisk dag på kontoret!

Som trebarnsmor opplever man rett som det er at hverdagen byr på store kontraster. Sjelden har en dag vært så kontrastfylt som denne. Dagen startet sånn:

Pressekonferanse. Jeg er da tause Birgitte ute på flanken der, i selskap med byråd for næring, kultur og idrett, Google-sjefen, ordføreren, byrådslederen og instituttleder på Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø. Ikke en helt ordinær dag på jobben, nei.

Noen timer senere er alt tilbake til normalen:

Hvitskjorta er erstattet med sliten t-skjorte. Ditto slitne jenter sløver i sofaen. «Kråkeklubben» på opptakeren står for underholdninga.

I dag var det altså presselansering av prosjektet jeg er så heldig å få jobbe med. Din bedrift på nett er et samarbeid mellom Tromsø kommune, Næringsforeningen i Tromsøregionen, Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø, SpareBank 1 Nord-Norge og Google.
Les mer om prosjektet på Tromsø kommunes nettsted

Så da skjønner dere kanskje hva hodet mitt har vært fullt med etter at jeg i forrige uke prøvde å si litt om hvorfor bloggingen har blitt nedprioritert? This is it! Det har vært hektiske dager, men også utrolig gøy! Jeg føler meg privilegert som får lov til å jobbe med det jeg brenner for: innhold og prosesser på nett! Og ikke bare det, jeg får lov til å jobbe tett på bedriftene i det lokale næringsliv! Utrolig spennende! Læringskurven er brattere enn brattest! Da trives jeg!

Ok, ikke at læringskurven trenger å være stupbratt hele tida. Da ender man jo til slutt opp med å føle seg lost in space! Men tenk så kjedelig om man skulle suse rundt og ha full kontroll hele tida? Aldri kjenne på det suget i magen? Rutinepreget arbeid er rett og slett ikke noe jeg er skrudd sammen for, tror jeg.

Nesten i overkant stor ståhei i dag da. Men samtidig så vanvittig artig! Dessuten – og dette er neste viktigst av alt – jeg kom meg gjennom en halvtime på podiet under pressekonferansen uten å bryte ut i den verste hostekula ever! Men det holdt hardt der en stund, jeg innrømmer det. Det kilte og kilte i halsen. Og når man begynner å tenke på det tror man jo at man skal dø aldeles! Men jeg satt altså og motet meg opp til å ta imot spørsmål i plenum, mens de dyktige karene fra de ulike prosjektaktørene presenterte bakgrunnen for prosjektet. Men jeg ble spart. Jeg gjorde riktignok et par intervjuer. Men da i etterkant av plenumsseansen. Og av avisene. Heldigvis. Jeg tror jeg hadde besvimt om jeg hadde fått et TV-kamera stukket opp under nesa!

Liker du å pushe deg selv litt i jobbsammenheng?