Som trebarnsmor opplever man rett som det er at hverdagen byr på store kontraster. Sjelden har en dag vært så kontrastfylt som denne. Dagen startet sånn:
 |
| Pressekonferanse. Jeg er da tause Birgitte ute på flanken der, i selskap med byråd for næring, kultur og idrett, Google-sjefen, ordføreren, byrådslederen og instituttleder på Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø. Ikke en helt ordinær dag på jobben, nei. |
Noen timer senere er alt tilbake til normalen:
 |
| Hvitskjorta er erstattet med sliten t-skjorte. Ditto slitne jenter sløver i sofaen. «Kråkeklubben» på opptakeren står for underholdninga. |
I dag var det altså presselansering av prosjektet jeg er så heldig å få jobbe med. Din bedrift på nett er et samarbeid mellom Tromsø kommune, Næringsforeningen i Tromsøregionen, Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø, SpareBank 1 Nord-Norge og Google.
Les mer om prosjektet på Tromsø kommunes nettsted
Så da skjønner dere kanskje hva hodet mitt har vært fullt med etter at jeg i forrige uke prøvde å si litt om hvorfor bloggingen har blitt nedprioritert? This is it! Det har vært hektiske dager, men også utrolig gøy! Jeg føler meg privilegert som får lov til å jobbe med det jeg brenner for: innhold og prosesser på nett! Og ikke bare det, jeg får lov til å jobbe tett på bedriftene i det lokale næringsliv! Utrolig spennende! Læringskurven er brattere enn brattest! Da trives jeg!
Ok, ikke at læringskurven trenger å være stupbratt hele tida. Da ender man jo til slutt opp med å føle seg lost in space! Men tenk så kjedelig om man skulle suse rundt og ha full kontroll hele tida? Aldri kjenne på det suget i magen? Rutinepreget arbeid er rett og slett ikke noe jeg er skrudd sammen for, tror jeg.
Nesten i overkant stor ståhei i dag da. Men samtidig så vanvittig artig! Dessuten – og dette er neste viktigst av alt – jeg kom meg gjennom en halvtime på podiet under pressekonferansen uten å bryte ut i den verste hostekula ever! Men det holdt hardt der en stund, jeg innrømmer det. Det kilte og kilte i halsen. Og når man begynner å tenke på det tror man jo at man skal dø aldeles! Men jeg satt altså og motet meg opp til å ta imot spørsmål i plenum, mens de dyktige karene fra de ulike prosjektaktørene presenterte bakgrunnen for prosjektet. Men jeg ble spart. Jeg gjorde riktignok et par intervjuer. Men da i etterkant av plenumsseansen. Og av avisene. Heldigvis. Jeg tror jeg hadde besvimt om jeg hadde fått et TV-kamera stukket opp under nesa!
Liker du å pushe deg selv litt i jobbsammenheng?
