Om fuckups og svart mammasamvittighet

Om fuckups og svart mammasamvittighet

Veldig passende sitat for sånne som meg som innimellom driter på draget! 

Vi mennesker er sånn skrudd sammen at vi ikke liker å gjøre feil. Å feile suger! Det gjelder både på jobb og på hjemmebane. Men så er vi jo nettopp det da, mennesker. Og mennesker feiler. Like greit å innfinne seg med det faktum med en gang, så kommer det ikke som en så stor bombe neste gang du roter det til for deg selv. For enda så fristende det er å legge seg i fosterstilling og håpe at det går over, har det fint lite for seg. Nei, det er bare å brette opp ermene, gjør det man kan for å rydde opp i eventuelle konsekvenser av ens egen fuckup, reflektere og lære, og ikke minst gå videre.

Jeg feilet bigtime her om dagen. Så ille var det at jeg gremmes over å fortelle det. Så hvorfor forteller jeg det? Jo, for jeg tror ikke jeg er alene. Jeg vet at jeg ikke er alene. Vi er flere foreldre som har dummet oss ut. Og jeg tror vi trenger å vite at vi er flere fuckups. Og at det går bra. Hvilken fuckup er det jeg snakker om? Jeg skal fortelle. Om da jeg dro for å hente 4-åringen i barnehagen på torsdag.

Det var utedag. Jeg gikk inn i lavvoen i fjæra. Ingen der. Så jeg tok med meg sakene til frøkna og gikk for å finne henne. I det jeg lukker lavvodøra ser jeg det. En plakat med påskriften «All inntekt fra dagen i dag går til Forut». Å nei! Noe begynte å demre for meg. Noen sekunder senere møter jeg en av de voksne på avdelinga. «Frøkna har ventet sånn», sier hun, og viser vei inn i naustet hvor det var tente lys og en duft av kanelboller og kaffe slo mot meg. Og der og da følte jeg meg som verdens verste mor! Det var jo foreldrekaffe denne dagen! Informasjonen jeg hadde lest tidligere flimret forbi netthinnen. Herregud, foreldrekaffen begynte kl. 14.30. Nå var klokka 16.10 og alle var på vei hjem. Snuppa kom løpende mot meg. Blid og fornøyd, heldigvis. Men hjertet mitt gråter med tanke på at hun har ventet og ventet og lurt på hvorfor ikke hennes foreldre kom. Er det mulig å være så korka? Så fjern? Jeg ville bare synke gjennom bakken og bli der i et mørkt og trangt hull til noen kom og sa til meg at bare var en ond drøm. At foreldrekaffen var først i neste uke. Det skjedde jo ikke. Så jeg mannet meg opp, tuslet inn til salgsboden med Forut-varer og lot 4-åringen velge seg en ting å kjøpe. Trenger jeg å si at hun hadde mandat til å velge hva som helst?! Noen ganger må man bla opp for å bøte på sin egen dårlige samvittighet. Eller det vil si, jeg bladde opp dagen etter. For penger hadde jeg jo ikke med! Når går man rundt med kontanter på seg liksom? Nei, dagen etter bladde jeg opp for tingen snuppa valgte, for bollen hun hadde spist og så la jeg i litt ekstra siden vi som familie så klart hadde bidratt til Forut-kassa med kjøp av både mat og drikke om vi hadde hatt vett til å dukke opp til oppsatt tid.

Nå gikk det jo greit da. Ingenting tyder på at 4-åringen får varige mén av opplevelsen. Det er vel mer jeg som har fått det. Med det resultat at jeg aldri, aldri kommer til å glemme en foreldrekaffe i barnehagen igjen EVER! Dette var første og siste gang.

Anbefaler for øvrig innlegget «Mamma er et menneske» hos Marenmaren.com, hvis du vil lese mer om det med aksept for at også foreldre feiler. Jeg finner en viss trøst i dette innlegget i alle fall.

Har du glemt av en foreldrekaffe noen gang? Eller noe annet viktig i ungenes hverdag?

Legg igjen en kommentar

5 comments
  • Selvsagt har jeg det! Hvis vi legger til sånne tilstelninger på skolen, snakker vi også i flertall! Det betyr heldigvis ikke at vi lar barna seile sin egen sjø uten å bry oss. Men noen ganger er hodet fullt av andre (kortsiktige) ting, slik at man glipper litt. Til alt hell så tror jeg hverken mor eller barn får varige mén, men det er ikke tvil om at det kjennes ubehagelig akkurat der og da.

  • Ha ha, føler med deg! Du får trøste deg med at vi faktisk har en "dårlig-forelder"-kvote. En gang glemte jeg å hente en sønn etter korpsseminar.

  • Jeg glemte foreldrekaffen i dag. Det var akkurat den samme følelsen som du beskriver. Jeg kom gående når alle var på vei hjem. De gikk hånd i hånd med barna sine, en hel horde med fornøyde foreldre på vei hjem med sine håpefulle. Da jeg kom inn i gangen i barnehagen var det bare et par barn igjen med foreldrene sine i gangen, og bakenfor dem sto datteren min, med mørke øyne , og sa" Du kom ikke på festen min mamma". Jeg har grått i dag. Grått og prøvd å spole tilbake, late som om det ikke har skjedd. Gjøre det en gang til. Jeg hadde skrevet feil på kalenderen min. Mannen sin telefon hadde ikke varslet ham. Vi pleier å møte mannsterke, hele familien. Gjerne søsken og. I dag møtte ingen. INGEN, og selvfølgelig var alle andre der. Tror faktisk det er noe av det verste jeg har opplevd. Det kommer på topp 10 listen av vonde opplevelser. "Du kom ikke på festen min mamma". Og jeg som har vært den første til å snakke dårlig om foreldre som ikke kan ta seg fri til foreldrekaffe for barnas skyld. jeg har vært så prektig og selvgod der jeg har sittet på foreldrekaffene. I dag var det min tur. Jeg gremmes. jeg er så lei meg. Jeg kan ikke gjøre det om igjen.

  • Takk! For at jeg tilfeldigvis kom over denne bloggen, dette innlegget, – jeg gjentar: helt tilfeldig. Uten å google "noen som har glemt foreldrekaffe" og ende opp på en ubesvart tråd på kvinneguiden. Det betyr at dette må være vanlig, for du beskriver akkurat den følelsen og opplevelsen jeg fikk forrige uke, og trodde jeg skulle dø av skam. Så takk igjen, for at du deler slike ufullkomne øyeblikk.

Følg @livinger

Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons.

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 44 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg