 |
| Helst skulle man visst hatt superheltdrakt under arbeidsklærne for å henge med i et arbeidsliv i stadig endring. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com |
Lørdag ble jeg rent oppslukt av en fotballrelatert artikkel i avisa Nordlys. Tromsø IL spilte cupfinale i går (la oss ikke rippe opp i resultatet). Og i forkant av finalen var TIL-trener Per-Mathias Høgmo intervjuet om det å være i flyt. – Det handler om å hente ut det beste i hver enkelt spiller som sammen skaper et godt lag. Den mentale dimensjonen er svært viktig for å skape gode spillere, sier Høgmo.
Teorien om flyt, eller flow, er utviklet av sosialpsykologen Mihaly Csikszentmihalyi, og er en retning innenfor positiv psykologi som tar utgangspunkt i det som gjør at vi fungerer godt og kan utvikle vårt potensiale. Vi mennesker kan komme i flyt på idrettsbanen, under en løpetur, i en skriveprosess og ikke minst på jobben. – Forskning viser at mennesker presterer på sitt aller beste når de er i flyt. Det kan være en avgjørende suksessfaktor for å løse arbeidsoppgaver, forklarer Nina Hanssen, til daglig nyhetsredaktør i LO Media og medforfatter av boka «Flow i hverdagen – navigasjon mellom stress, kaos og kjedsomhet» (som jeg nå bare vet at jeg skal lese).
Hanssen tror dette med flyt er spesielt viktig i dagens arbeidsliv, som i større grad enn tidligere preges av stress, press og kaos. – Forventningene til oss som arbeidstakere er skyhøye. På arbeidsplassen skal vi hele tiden evalueres, måles og rapporteres. For oss damer er forventningene kanskje enda høyere. Vi skal ha gode jobber, vi skal jaggu meg ha pene barn, et vakkert hjem, en flott mann og så skal vi helst se bra ut sjøl også. Det er ikke rart at mange blir utbrent», sier hun.
Jeg tror hun har helt rett. Ikke minst fordi dagens arbeidsliv preges av stadige endringer. Omorganisering er for mange nærmeste en årlig begivenhet i likhet med julebordet. Skal du henge med må du være innstilt på å få nye arbeidsoppgaver, nye kollegaer og ny leder. Greit nok. I et samfunn i stadig endring ser jeg behovet. Men fullt så enkelt er det vel ikke i praksis? Endringsledelse er tross alt et eget fag innen akademia. Selv leste jeg blant annet Jacobsens «Organisasjonsendringer og endringsledelse» og Busch, Johnsen, Valstad og Vanebos «Endringsledelse i et strategisk perspektiv» da jeg tok MBA-en min for et par år siden. Disse har jeg nå gravd frem fra boden. For faget fascinerte meg da. Og det fascinerer meg ikke noe mindre den dag i dag.
Til tross for at det muligens er banalt (forfatterens påstand) understreker Jacbobsen flere ganger at grunnelementet i alle organisasjoner er mennesker. Hvorfor har da det menneskelige aspektet en tendens til å bli glemt i store omstillingsprosesser? Og hvilke konsekvenser kan det få? Skal endringen bli vellykket krever det ifølge Difis veileder «Endringsledelse» ledere som evner å se detaljene. Jeg siterer: Endringen vil ellers lett kunne få effekter med motsatt fortegn av det som var tilsiktet: spenning, usikkerhet, angst og til sist redusert produktivitet og kvalitet. Det er vanskelig å initiere og gjennomføre en vellykket endringsprosess uten at den blir planlagt systematisk, implementert strategisk og evaluert fortløpende.
Hear hear, sier bare jeg. Endring er riktignok en naturlig og nødvendig del av dagens arbeidsliv. Men forventes det at straks ledelsen sier hopp, så skal medarbeiderne bare hoppe? Uten å spørre hvorfor og hvilken vei? Og ikke minst hvordan hoppet påvirker egen arbeidshverdag? Manglende respekt for den enkeltes opplevelse av endringen kan få fatale konsekvenser, både for den det gjelder og for organisasjonen. En medarbeider som ikke forstår sin egen rolle er på ingen måte i flyt. I verste fall blir prosessen over tid så vanskelig at flyt erstattes ikke bare av kaos, men av en bråstopp uten sidestykke. Den som har møtt veggen vet hvor brutalt dette møtet med det store mørket er. At kræsjlandingen i mange tilfeller kunne ha vært unngått, gjennom tydelig forventningsstyring og god kommunikasjon, er egentlig bare trist å tenke på.
Akkurat nå kjenner jeg at jeg får lyst til å gjengi hele oppsummeringen av kapittel 5 i Martinsens bok «Perspektiver på ledelse» (også MBA-pensum, kapittelet heter for øvrig «Å lede organisasjonsendringer»). Men det blir for omfattende. Jeg får nøye meg med å gjengi forfatterens påstand om at det å lede og legge til rette for større endringsprosesser i en organisasjon er en av de viktigste og samtidig vanskeligste lederoppgavene en kan tenke seg. For endringsledelse handler om å lede mennesker gjennom ulike emosjonelle faser etter hvert som de tilpasser seg drastiske endringer i sitt eget liv.
Avslutningsvis vil jeg tilbake til fotballtrener Høgmo og hans kloke ord i lørdagens Nordlys. Han forteller blant annet om hvordan stress oppstår når vi opplever misforhold mellom de ferdigheter vi har og de utfordringer vi får. Blir utfordringene for store i forhold til ferdighetene, havner vi i angstsonen. Blir vi ikke nok utfordret, kjeder vi oss. Men kanskje viktigst av alt (mine ord), at hver og en finner sin plass i helheten. Han sier det så godt Høgmo: – Et godt fotballag er komponert rundt en god flytmodell der alle har en viktig rolle. Også treneren. Og materialforvalteren og legen. Sånn er det i arbeidslivet også.
Tror du betydningen av flyt er større i dagens arbeidsliv enn tidligere?
