Årets mørketidsløp ble ingen høydare for min del. Tvert imot, vi snakker negativ rekord av dimensjoner. Men jeg stilte til start OG fullførte, og DET var godt nok i massevis denne gangen.
Jeg har løpt med startnummer på brystet noen ganger de siste årene. Jeg har aldri løpt raskt, men alltid med et tidsmål for øyet. Et realistisk mål for min egen del. Det hadde jeg for så vidt denne gangen også. Et realistisk mål – bare mye mer beskjedent enn før. Enda gikk det ikke. Formen er elendig!
En lat høst med minimal treningsinnsats og maksimalt matinntak har gitt resultater – av den negative sorten. En skrott på full fart inn i 40-årskrisa (bare et par uker igjen!) har ramlet fullstendig sammen. Vekta går opp, farta ned. Med et sånt utgangspunkt var det fristende å drite i hele mørketidsløpet. Men så er det jo gøy å være med da. For femte året på rad hadde vi tatt inn på hotell med jacuzzi på taket. Det ville jeg jo ikke gå glipp av. Så jeg meldte meg på, og begynte å trene. Tre uker før løpet. Bedre sent enn aldri, eller hva?
Jeg har alltid hatt et mål om å klare mila på timen. Denne gangen innså jeg min begrensning, og tenkte at 1:05 fikk holde. Ikke en gang det lot seg gjøre! Jeg endte på 1:06:08. Hjelpes, det er 6 minutter dårligere enn jeg har prestert i løp noen gang! Men on second thought, jeg slo tross alt en haug med sofaslitere! Og løpere, som velger å ikke løpe når de ikke kan yte maksimalt. Dem er det mange av, ikke minst blant oss jenter. Kan vi ikke gå all in, lar vi heller vær. Men vi må vel ikke alltid prestere? Noen ganger holder det å stille til start, karre seg gjennom løypa, og ramle over målstreken. Medalje får vi heldigvis, alle som én. Og festen etterpå, den er for alle. Enten du ble nr. 1, eller havnet nederst på lista.
Men det skal sies, tida og løpsopplevelsen var en vekker. Jeg må ta tak! Så nå blir det løping og styrketrening i skjønn forening utover vinteren og våren. Målet er pers på MSM til sommeren. Som betyr mila på 55 minutter, eller 54:54 for å være helt nøyaktig. Sånn, der sa jeg det høyt. Da er det ingen vei utenom. Er bare å legge seg i treninga. Jo før, jo heller!
PS. Stor takk til min bedre (?) halvdel for vel utført fotojobb!