Til minne om vår fantastiske mamma, svigermor, mor og farmor – som sovnet stille inn onsdag 30. mars 2022, etter mange års sykdom. Dette er talen jeg holdt i begravelsen hennes. Jeg publiserer den her, som en hyllest til damen som i talen fra sitt eldste barnebarn ble omtalt som intet mindre enn Sørreisas førstedame.
Kjære mamma
Verden er blitt et fattigere sted nå som du har forlatt. Jeg tror aldri du forsto det helt selv, hvor mye du har betydd for så mange. Ikke minst for oss, som var så heldig å ha deg som mammaen vår. Du var og er et stort forbilde. Du har lært meg så mye, og for det er jeg evig takknemlig.
Du var bare 19 år gammel da jeg ble født. De to første årene bodde vi i leilighet hos onkel Kenneth i Reinelva, før du og pappa bygde eget hus. Med butikk i kjelleren. Reinelv handel, eller Reinelv for handel som jeg kalte det, de gangene jeg fikk lov til å ta telefonen når noen ringte. Jeg vokste mer eller mindre opp i butikken, og så hvordan du jobbet og sto på. Du var en dyktig butikkeier, og leverte kundeservice i verdensklasse. Det var ikke rent sjeldent at bygdefolket tok kontakt etter stengetid for å få kjøpt brød eller melk, og du tok imot som den tålmodige sjelen du var. Å ha foreldre som bygger hus med butikk i kjelleren og en mamma som driver egen business i mange år, det inspirerer! Du viste at det slett ikke er urealistisk å starte for seg selv. Derfor stusset du heller aldri den gangen jeg sa opp fast jobb for å starte egen bedrift. Tvert imot, du heiet fra sidelinja og var så stolt over alt jeg fikk til.
Gjennom hele oppveksten min var du en tålmodig og tilstedeværende mamma. Ei som fikset og fikk ting gjort. En doer! Du kjørte mil etter mil for at jeg og etter hvert brødrene mine skulle få være med på det vi ønsket av fritidsaktiviteter. Flere dager i uka på de humpete Reinelv-veiene for at vi skulle få spille fotball, håndball, drille, ri på hest og alt mulig annet du lot oss få teste ut. Du var den som alltid rakk opp handa da det var behov for foreldrekontakt på skolen eller oppmann på håndballaget. Var det dugnad, ja da var du der. Jeg var vel sånn passelig begeistret for det der og da. Jeg husker en gang da klassen skulle på klassetur til Tromsø. Selvfølgelig ble det du og mammaen til bestevenninna mi som meldte dere som reiseledere. Vi to bare «aaaah, skal det ikke gå an å gjøre noe som helst uten at disse mødrene skal være med». Men egentlig var det nå litt stas, særlig siden det var kort vei til litt ekstra lommepenger på turen. Og jeg vet at vennene mine satte pris på å ha deg med. En trygg voksenperson på bussturen på vei til bortekamper, og ei som ordnet og styrte uansett hvilke utfordringer som måtte dukke opp. Engasjementet ditt fra tribunen var det heller ingenting å utsette på. Så ivrig til å heie var du, at Tom-Åge etter hvert som han inntok håndballbanen inngikk en avtale med deg: Det var greit å heie, men kunne du pliiis la vær å rope navnet hans?
Du har alltid stilt opp for alle rundt deg. Sander sa det så fint her om dagen: “Mange har fått et bedre liv på grunn av vår mamma”. Det har han helt rett i. Du har stilt opp for flyktninger som trengte hjelp til å finne seg til rette i Sørreisa. Du ble kjent med han som solgte bøker på dørene i bygda. Inviterte han inn og bydde på kaffe og mat. Du var snill mot alle, uavhengig av hudfarge og religion, rik eller fattig. Selv etter at du ble syk, satte du alltid andre først. Den dagen du måtte flytte på sykehjemmet, var det du som trøstet meg da jeg gråt mine modige tårer da jeg skulle dra. Å flytte på sykehjemmet da du var bare 61 år gammel, det må ha vært så tøft. Likevel klagde du aldri. Humøret var på topp hver gang vi møttes. Etter hvert som vi ikke kunne ta deg med hjem på besøk lenger, hendte det at du felte en tåre da vi dro etter besøket på sykehjemmet, og så sa du: “Sånn e no eg”.
Ja, sånn va no du. Ei hjertevarm, raus og omsorgsfull dame. Og tøff. Tøffere enn toget! Tenk at du har hoppet i fallskjerm to ganger! Det skal vi også gjøre en dag. Barn og barnebarn. Til ære for deg. Hvis vi tør. For når det kommer til mot, rekker vi ikke deg til anklene en gang. Men vi skal gjøre et ærlig forsøk. De siste årene på sykehjemmet, har du tross alt vist oss mang en gang hvordan man gjør det. “Mamma”, kunne vi si. “Vis oss hvordan du gjorde da du hoppa i fallskjerm”. Og så viste du oss det, med stor innlevelse. Det har vært tøffe stunder de siste årene. Men også mye moro. Galgenhumor hadde du i bøtter og spann. Og mang en morsom kommentar har falt, også den siste tida. Da vi kom travende inn på rommet ditt her for noen uker siden, ble du så glad da du så hele bøtteballetten. Jeg forklarte at “jada, her kommer vi hele gjengen, ho Liv-Inger, han Jørn, han Sander”. “Ja, og han S-T”, sa du. “Nei”, sa jeg. “Han er ikke her, men vi har nå han Trond-Reidar med”. Da kom det syrlig fra deg: “Hæ, koffør det??!”
Jeg kan ikke fatte at du ikke er her lenger. At livet skal gå videre, uten deg. Samtidig er jeg glad for at du nå har fått hvile. Hvil i fred, mamma. Vi elsker deg. Alltid.
