Løpefeberen herjer!

Løpefeberen herjer her i byen (som det fremkommer i denne radioreportasjen mannen lagde i mai i år). Man skulle tro man opp gjennom årene hadde utviklet immunitet mot sånn type feber. Men den gang ei! Tromsøværingene løper som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! 4. mai postet jeg følgende på Twitter:

Mila, du. Ikke minimaraton på 4,2 kilometer. Eller Labb og Line-løpet, for de minste (som kanskje hadde egnet seg best for en urutinert løper som meg). Nei, mila! Skal det være, så skal det være liksom! Jeg tuller ikke når jeg først bestemmer meg. Så da var det bare å begynne å trene da. På ordentlig. Jeg har jo medlemskap på treningssenter (byens beste for øvrig), og passer på å steppe med både to og fire kasser med (u)jevne mellomrom. Men nå måtte det løpes også. Ingen vei utenom.

For ei som i utgangspunktet syns 5-6 kilometer er en laaang løpetur (på grensa til selvpining), var det en aldri så liten terskel å komme over for å takle 10 seige kilometer. Men innsatsen ga resultater. Og da jeg for første gang løp 8 kilometer sammenhengende uten å ramle sammen som en sekk gikk jeg nesten av skaftet. Plutselig var det ikke nok å fullføre mila, jeg skulle gjøre det på maks en time! Og holdt jeg dette idiotiske innfallet for meg selv? Neida. I kjent stil skrek jeg det ut i sosiale medier. Sjekk Facebook-statusen min 28. mai: 

Etter denne særdeles lite gjennomtenkte utbasuneringa gikk det imidlertid bare nedover. Kjapp hoderegning tilsier at mila på timen tillater maks 6 minutter per kilometer i gjennomsnitt. Vel, det var ikke snakk om at jeg lå an til det på de neste løpeturene. Og det selv om jeg slett ikke løp ei mil. Jeg la meg på 7-8 kilometer. Men selv da klarte jeg ikke makstida. Jeg lå på 6:10 de gangene jeg syns det gikk bra. Som regel slet jeg meg til 6:15 og det som verre er.

Men jeg var bestemt på å prøve! Derfor ble det altså trening også i Tyrkia (ref. forrige innlegg). Og det må ha hatt effekt! For dagen etter hjemkomst løp jeg ei mil for første gang i mitt liv! Tid? 1 time og 13 små sekunder! Aaargh, så nært! Og bare seks dager igjen til den store finalen! Midnight Sun Marathon, løpefesten over alle løpefester her nord! Kunne det gå?

Gjett om jeg var nervøs da jeg stilte til start lørdag kveld. Med en skreddersydd spilleliste på øret la jeg i vei! Etter 5 kilometer lå jeg litt foran skjema. Jeg var superoptimist! Deretter løp jeg litt i villrede de siste kilometrene. For jeg droppet treningsappen (RunKeeper) og stolte på kilometermerkinga og pulsklokka. Det skulle jeg jo ikke ha gjort! Hvor var kilometermerkene?? Det er godt mulig jeg løp sånn passelig i svime, men jeg så ikke et eneste vettugt kilometermerke fra 6 kilometer og inn! Jeg hadde en viss følelse av at beina gikk i riktig tempo. Pusten sa også sitt (hadde musikken litt for lavt, og hørte derfor min egen åndenød, dritirriterende!). Og det gikk! Jeg klokket inn 59:11 på min egen stoppeklokke! Og utpå kvelden ble nettotida bekreftet på resultatsidene til MSM. 00:59:09.82. Lovely! Det O Hårete Målet var i boks!

Det beste med hele prosjektet er likevel ikke at jeg klarte mila på timen nå på lørdag (selv om det selvsagt er bonus). Det beste er at jeg har hatt det gøy underveis! Og ikke minst, jeg har lyst til å fortsette å løpe. Har det klikket for meg, spør du kanskje nå? Meget mulig. Men i så fall er jeg i godt selskap. Og en aldri så liten bonus har jeg fått også. Bukser som tidligere har ligget i skapet av årsaker vi ikke trenger å gå så fryktelig nøye inn på, passer plutselig! Er det håp for bunaden neste 17. mai??

Avslutningsvis noen bilder fra lørdag. Jeg var ikke den eneste i husstanden som stilte til start. Vi stile alle mann alle! De to yngste løp Labb og Line-løpet. Snart-10-åringen løp minimaraton. Og jeg og mannen løp mila (mannen for tredje gang). Løping er gull for både liten og stor!

Svigermor (som passet ungene mens vi voksne løp) knipset et bilde av femkløveret før avreise hjemmefra. Hmmm, må visst få fikset den etterveksten snart…

To fornøyde frøkner etter Labb og Line-løpet.

Mor selv etter ca. 6 km. Bildet er tatt av MSM-fotograf Truls Tiller. Jeg er så stolt av at det tilsynelatende slett ikke ser ut som om jeg holder på å dø (en illusjon, tunga hang garantert ned på knærne ett sekund senere) at jeg tillater meg å dele bildet som ble lagt ut på MSMs Facebook-side.

Tadda! Fin-fin medalje fikk jeg!

Medalje en nå én ting. Vel hjemme igjen ventet en om mulig enda bedre premie: godterier herfra til evigheten! Ja, og så stoppet vi på Dolly´s på vei hjem og kjøpte pizza. Man blir sulten av å løpe!

Løper du? Eller overlater du det til oss andre fjols, som følger flokken og bestemmer seg for å løpe fordi «alle andre gjør det»?