Jeg har ikke blogget siden jeg postet nyttårsforsettet mitt 1. januar i år. Det som skulle bli et år fylt med lek og moro, har tvert imot blitt mer alvorspreget enn noen gang før. Helvetes jævla drittkorona!
Ja, jeg er lei. Skitlei! Og bare for å ha det sagt: Jeg har egentlig ingen grunn til å klage. Vi er friske. Ingen har tatt livet av hverandre innad i familien – selv om det har vært nære på ved et par anledninger. Ingen av oss voksne er permittert. Men jeg kjeeeder meg sååå! Sånn, der fikk jeg klagd min nød. Jeg er ikke skrudd sammen for social distancing, sånn er det bare.
Selv jobber jeg i all hovedsak fra hjemmekontor for tida, og det går for så vidt greit. Jeg savner kollegaene mine, selv om erstatterne her hjemme er hyggelige, de også. Ved et par anledninger har kollegaen på 15 disket opp med tacoboller til lunsj. 17-åringen serverer eggerøre både titt og ofte. Yngstefrøkna på 10 bidrar mest på underholdningsfronten. Hun synger. Nonstop. Egentlig veldig koselig – inntil et gitt punkt når den synginga gnager seg inn i lillehjernen til husstandens øvrige medlemmer og et unisont «hold kjeeeft!» raller ut i heimen.
Litt småkrangling på hjemmeskolen tåler vi. Jeg mistenker nemlig at det er peanuts sammenlignet med hverdagen i nasjonens mange hjemmebarnehager. Jeg priser meg lykkelig over at ungene er store. De klarer seg stort sett selv. Det er flere år siden de eldste innså at vi voksne er ubrukelige når det gjelder leksehjelp. I den grad jeg blir utfordret som hjemmeskolelærer er det i 5. klassepensum – og der henger jeg heldigvis stort sett med. Og når mor må melde pass, er det alltids en storesøster som kan trø til – om enn noe motvillig.
Hva har vi brukt disse koronaukene til her i heimen da? Vel, vi er av de mange som har omfavnet puslespill som tidtrøyte. Så langt har vi puslet ett puslespill med 1000 brikker, og tre med 500 brikker – og flere ligger i kø. Vi har spilt brettspill, og gjennomført et eviglangt parti med påskequiz. Koselig det – stort sett. Men det er rart hvor kort vei det er fra familiehygge til krigslignende tilstander. Korte lunter er enda kortere i koronaens tid. Enkelte i familien leser. Hele tida. Andre sitter på Facetime med venninner. Hele tida. Vi har malt. Tegnet. Og i går dro vi til og med fram en nedstøvet symaskin og sydde scrunchies. Mor har organisert og vasket kjøkkenskap. Kommoder og skjenker er endevendt. Ordnung muss sein! Men nå er det slutt. På ordninga. Jeg har nemlig bevegd meg over i en ny fase. Mer tiltaksløs enn før. Verdens største hybelkanin stirrer meg midt i hvitøyet her jeg sitter og skriver, men jeg driter i det. Vi skal jo ikke ha besøk på hvem vet hvor lenge. Den hybelkaninen kan vise seg å bli kjærkomment selskap om kun kort tid.
Jeg vet at dette er surk, men tross alt surk jeg tror mange kjenner seg igjen i. Vi har det godt her på berget, noe iTromsø-kommentator Egon Holstad beskriver knakende bra i sin kommentar «Nå er jeg lei av å være lydig». Men det må være lov å være lei. Å kjenne på savnet. Etter folk, andre folk enn de man er stuck med i hverdagen – enda så glad man tross alt er i akkurat de folka man deler hus og gjeld med. Jeg savner å gi mammaen min en bamseklem. Heldigvis har også omsorgs-Norge hevet seg på digitaliseringsbølgen, så nå kan jeg facetime med henne på sykehjemmets nyinnkjøpte iPad i stedet for på den lille skjermen på hennes egen iPhone 5. Jeg savner å kunne gå på kafé og treffe folk. Å gå ut med venninner en fredagskveld og sladre og løse verdensproblemer og drikke bobler kanskje til og med med noen glass for mye sånn at man våkner opp dagen derpå med en bitteliten skallebank – men den skallebanken forteller deg at du lever og at samfunnet går rundt i stedet for å stå bom stille sånn som nå. Jeg savner hverdagen med (nesten) all dens kjas og mas. For selv om vi har fått tid i gave, trenger jeg ikke sååå mye tid som jeg har fått utdelt nå. Og jeg trenger ikke alle bekymringene som følger med. Nei, takk som byr.
Men en ting er sikkert: This too shall pass. Når vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvordan hverdagen etter korona blir. Men så forbanna stillestående som nå, kan vi jo umulig ha det så fryktelig mye lenger. Jeg gleder meg over at samfunnet gradvis åpnes opp igjen, og krysser fingrene for at det går bra sånn at vi kan åpne opp mer og mer litt etter litt. Og så gleder jeg meg over våren som tross alt ser ut til å være på vei, selv her i nedsnødde Tromsø. I natt gikk takraset hos oss – igjen. Men denne gangen orker vi ikke å ta det – nå skrever vi over snøhaugen og venter til skiten smelter. Så det så!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / NivCube