Og godt er det.
Tradisjon tro raser debatten om norske verdier i tida fram mot jul. War on Christmas is on – visstnok. Barn av staute nordmenn får ikke lov til å synge tradisjonelle julesanger, gå rundt juletreet eller spise god, gammeldags julemat. Ordet «jul» er bannlyst, skal vi tro de verste pessimistene
I år var det Seljord ungdomsskule som fikk nasjonens vrede rettet mot seg, etter at Telemarksavisa (TA) skrev en artikkel med tittelen: «Fikk ikke lov å si julemat på skole, måtte si tradisjonsmat: – Bevisst for å ikke støte noen.» Avisa så seg etter hvert nødt til å slette Facebook-innlegget der de delte artikkelen. Folk gikk regelrett bananas i kommentarfeltet. Flere av truslene mot rektor og rådmann var av en sånn karakter at de blir politianmeldt, skriver Faktisk.no. I all verden, har det klikka fullstendig for Ola og Kari Nordmann?
I advents- og juletida er vi opptatt av å være norskere enn norsk, mer norsk enn på selveste 17. mai. Hva dette egentlig innebærer, vites ei. Muligens at man er varm tilhenger av alt som forbindes med norsk tradisjonsjul, sånn som flatfyll julebord, svidd ribbefett og julegaver kjøpt på kreditt. At tradisjonene varierer fra sted til sted og fra familie til familie, får så være. Bare det er norsk! At de fleste tradisjonene har sin opprinnelse langt utenfor våre landegrenser, bryr vi oss ikke nevneverdig om.
Endring er alltid vanskelig. Sånn er det bare. Og jula er i endring. Jeg feirer i alle fall ikke jul på samme måte som i barndommen. Jeg går ikke i kirka på julaften. Det gjorde jeg før. Og det var både høytidelig og fint, det er ikke det. Det bare passer ikke med det livssynet jeg har valgt som voksen. Bare tre av ti medlemmer i kirken tror på Gud, viser en fersk medlemsundersøkelse. Jeg mistenker at framtidige generasjoner kommer til å humre godt i skjegget når de henter fram nåtidens debatt om skolegudstjenester fra arkivet.
Da jeg var lita var 1. juledag den helligste av alle juledagene. Hver første juledag i en årrekke kledde vi oss i finstasen og dro på julemiddag til mormor. Kalkun sto på menyen. Nå har vi et helt annerledes forhold til 1. juledag, i alle fall her i huset. Førstedagen er den deiligste sløvedagen du kan tenke deg. Vi har ikke finstasen på i så mye som et nanosekund. I år gikk jeg rundt i flanellspysjen min på formiddagen, byttet til turbuksa da jeg og mannen tok oss en gåtur, før jeg dro på meg ei dongeribukse da hele familien gikk på kino på ettermiddagen. På kino! For å se premieren av «Frost 2». Så koselig var det å traske i samlet flokk ned til byen, at jeg slett ikke ser bort fra at kino blir en ny juletradisjon.
Nye generasjoner, nye tradisjoner. Tenker jeg. Se nå på NRKs julekalender. Jeg elsket «Jul i Skomakergata». Ungene mine elsket «Jul i Blåfjell». Ingen av disse vises lenger. Tidene forandrer seg – enda så mye vi voksne tviholder på det som er kjent og kjært for oss. Diskusjonen om skolegudstjenester for eksempel hadde kanskje vært annerledes om flere foreldre faktisk spurte barna hva de har lyst til. Det gjorde NRK Super i fjor. Da svarte 73 % av nærmere 23 000 barn og unge at de heller ville delta på alternativt opplegg enn å dra på gudstjeneste.
Forandring fryder ikke alltid. Barna våre går ikke julebukk, de kler seg ut som hekser og trollmenn og feirer Halloween i oktober i stedet. Hvordan våre barns barn og deres barn igjen kommer til å feire jul, vet vi lite eller ingenting om. Den som lever får se. Det eneste som er sikkert, er at de ikke kommer til å feire akkurat som oss.
Anbefalt lesestoff på forskning.no: Hvor mye har den norske julen forandret seg på 200 år?