Jeg skal leke mer i 2020!

Årets nyttårsforsett: Å bli en mer leken mamma. 

Jeg ble kjempeinspirert da jeg tidligere i høst leste en artikkel med følgende tittel i regionavisa Nordlys: Janne har som mål å lære seg en ny aktivitet hvert år: – Jeg vil ikke være en mamma som bare står og ser på. 

Selv har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med Janne, og vet at hun er ei grepa dame. Og jeg liker så godt det hun sier. At hun vil være en aktiv mamma som er med på leken. At det er godt både for en aldrende skrott OG for de små grå, er dessuten en fin bonus. Jeg vet hva demens gjør med et menneske. Med en familie. Hvis aktivitet og ny læring kan være med på å forebygge, griper jeg muligheten med begge hender.

Jeg tjyvstarta litt på sensommeren, med å teste ut fotball. Det startet med et uskyldig bilde på Instagram, etter at mødrene på laget til 14-åringen spilte kamp mot arvingene på tampen av sesongen. Som ved et under ble ingen alvorlig skadet. Tvert imot hadde vi det utrolig gøy!

insta-liseoglivinger

Bildetekst fra Instagram: 
Tidenes kamp! Jenter 40+ mot J14. De gamle møtte overmakten, og gikk på et ydmykende 5-0-tap. Men 0-0 i andreomgang er vi veeeldig fornøyd med. 💪 Sinnsykt artig! Men spørs om jeg er gangfør i morgen… 😬

Instagram-bildet ble opptakten til en vanvittig artig fotballkveld senere samme uka. Andre mødre syns nemlig det så fryktelig artig ut å trille ball selv, i stedet for bare å stå på sidelinja og heie på neste generasjon. Så da møttes vi på løkka sent en søndag kveld. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke. Et aldri så lite sosialt eksperiment, i tillegg til ei knakende god treningsøkt, altså. At mor i heimen skulle spille fotball gjorde så sterkt inntrykk på jentene mine, at de insisterte på å bli med og se på – selv om det var etter leggetida til yngste. La oss bare si det sånn: Jeg tror ikke de ble imponert…

Vi rakk ikke flere fotballkamper på løkka før vinteren satte inn. Men til våren håper jeg vi er i gang igjen. Sinnsykt god trening. Dødsartig! Og jeg fikk nyvunnen respekt for det de to eldste ungene holder på med. Ett løp over den korte banen vi spilte på, og jeg var ferdig menneske! Heldigvis var vi damene enig om to ting: Ingen løpeballer. Og ingen grisetaklinger.

fotballaget

Laget som startet med siste kampen! Men vi kommer sterkere tilbake. Bare vent til snøen forsvinner.

Fotball er ikke den eneste idretten som tar mye tid i familien vår. Yngstejenta på 10 er apparatturner. Bom, skranke, frittstående og hopp er hennes greie. Jeg gikk på turn noen år i mine glansdager (heeelt annen type turn, ikke apparatturn). Kunne slå hjul, stupe kråke, og til og med gå på hendene. Alt er glemt. Jeg prøvde faktisk å slå hjul for et par år siden. Total desorientering inntraff i det øyeblikk hodet kom ned! Jessufader, det var håpløst. Lot seg rett og slett ikke gjøre. Stupe kråke klarte jeg! Men det ble ingen elegant rulle – mer et heidundrende brak i det rygg og bakparti traff gulvet.

Skal jeg trille ball, må jeg vel pent teste ut idretten til 10-åringen også. Så da blir det voksenturn på meg, bare det blir ledig plass. Tromsø turnforening har to partier med voksenturn, jeg krysser fingrene for at noe åpner seg i løpet av 2020. DA snakker vi ut av komfortsonen! Men, bare å la det stå til. Jeg trenger treninga. Og bevegeligheta. For å si det sånn, jeg har cirka 1 meter igjen før jeg er nede i spagaten – minst!

Den siste aktiviteten jeg har tenkt til å gyve løs på i 2020, er gitar. Og HER snakker vi hjernetrim. Jeg begynte for tre dager siden, med grepene G, D , C og E-moll (sistenevnte går fint, de tre andre not so much). Med disse fire grepene kan man (i teorien) spille en hel haug med sanger. I praksis er det pokker så vanskelig! Hva som er vanskelig? Å bytte grep! I fart. Det stokker seg fullstendig for meg.

Nå syns du kanskje det høres litt voldsomt ut med gitar i tillegg til fotball og kanskje turn. Vel, gitar handler om utenforskap. Jeg er den eneste i familien som ikke spiller! Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Nå skal jeg øve og øve og øve (enda så forbaska ondt jeg får i fingrene OG i høyre overarm). Målet er å kunne spille en sang til mammaen min på sykehjemmet neste jul. DET hadde vært noe. Men da må det øves mer. Mye mer.

Hvem vet, kanskje blogger jeg mer i året som kommer også? DET er lekent. Eller barnslig vil sikkert noen si. Heldigvis bryr jeg meg ikke spesielt mye om det. Vil jeg blogge, så blogger jeg. Er det uinteressant, er det bare å la vær å lese.

Godt nyttår! 🙂

1 comments
Prev post: Juletradisjoner står for fallNext post: Leke mer i 2020? Yeah, right!

Related posts

Comments

  • Kate Furøy

    2. januar 2020 at 07:21
    Reply

    Herlig, Liv-Inger! Ble litt inspirert her :) Godt nyttår til dere :*

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *