Hyyylende ungjenter og syngende fløtepuser!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bieber-hysteriet har satt sitt preg på Oslo i dag. Og på mediebildet over det ganske land. At opplegget var dårlig regissert fra arrangørens side hersker det liten tvil om. Det er likevel ikke det jeg har lyst til å skrive om i dette innlegget. Jeg har lyst til å si noe om de mange surmagede kommentarene som har flydd rundt, både om Bieber selv og og ikke minst om hans unge fans.

For i sosiale medier er det overraskende mange som har hatt behov for å idioterklære de tusenvis av ungjentene som skrek i ekstatisk glede over å få et glimt av sitt store idol. Og Bieber selv? Nei, fyren er visst ikke noe å samle på! En fjomp som verken kan synge eller danse! Opplest og vedtatt. Men kjære deg, kvinne eller mann mellom 30 og 50-eller-whatever: du er ikke i målgruppa! Det er ikke meningen at du skal like Bieber! Visst kommer fyren til å være glemt om 20 år. So what? Akkurat nå, i 2012, er det den unge kanadieren ungjentene elsker! La dem nå få lov til det da!

For hallo, er dette liksom et fenomen av nyere tid? Nope. Hver generasjon har sine idoler. Min generasjon hadde New Kids on the Block. Herregud, vi ELSKET Jordan, Joey, Danny, Jonathan og Donnie (og tenk, jeg husket navnene uten å google dem!). Min favoritt var Joey. Jeg skulle gifte meg med Joey! Ferdig med den saken. Nå ble det jo ikke helt sånn da. Men nå er han ikke så verst han jeg endte oppe med heller, så jeg klager ikke. 😉

Anyway, tilbake til saken: jeg elsket, elsket, elsket Joey! Andre elsket Jordan. Eller Donnie. Uforståelig, selv den dag i dag. Alle måtte vel se at Joey var den kjekkeste? Eller i alle fall den søteste. Og som hun sa, hun ene ungjenta jeg hørte på TV i dag: «Han har så fin personlighet». Jeg må innrømme at jeg humret litt i skjegget. Men så kom jeg på: jeg tenkte jo det samme om Joey, jeg. Helt fantastisk fin personlighet! Hvordan jeg visste det? Jeg så det jo! På film. For jeg og venninnene mine så time etter time med video om disse gutta. Om livet på turné. Fra plateinnspillingene. Vi levde og åndet for disse videoene. Byttelånte. Så dem igjen og igjen. Og slet dem vel til slutt regelrett ut.

For meg og ei venninne ble lykken komplett da NKOTB endelig kom til Oslo og Norge. Selv om det mest hysteriske engasjementet hadde begynt å kjølne litt for vår del da konserten endelig var et faktum, reiste vi sørover ene og alene for å få med oss den store begivenheten i Oslo Spektrum. Og det var stort! Kjempestort! I den O Store Hovedstaden bodde vi hos venner av mamma og pappa. Vertskapet fulgte oss til Spektrum, og plukket oss opp igjen umiddelbart etter konserten. Og på formiddagen, før konserten, hva gjorde vi da? Jo, akkurat det dagens Bieber-fans har gjort: hang rundt hotellet til våre helter. Og bare det beveget seg i en liten flik av en gardin steg hylene over Oslo by, den gang som i dag. Hadde konserten funnet sted ett år tidligere hadde vel både jeg og min venninne vært blant dem som skrek høyest. Selv hadde jeg trolig endt opp med å bli båret ut fra Spektrum etter regelrett å ha svimt av, av pur glede over å puste inn samme lufta som Joey McIntyre!

Mødrene våre da, var de noe bedre? Neida. De elsket The Beatles. Elvis. Og de hylte og skrek, de også! Kanskje ikke så mye her i lille Norge. Men ute i den store verden var det stor oppstandelse. Og hadde datidens helter besøkt vår lille krok av verden, kan du banne på at norske jenter hadde gått av skaftet også da! Så pliiis, kan alle komme ned fra sin høye hest og slutte å snakke dritt om Justin Bieber og hans Beliebers? Og nei, jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å komme med en morsom kommentar eller to. Men den oppriktige og nesten sjokkartede forundringen over at nåtidens kanskje største tenåringsidol skaper hysteri ved å vise seg i Oslo? Nei, skjerpings folkens.

Hva syns du om Bieber-oppstyret?