Hvis arbeidslivet var som fotballen

Da hadde alle som sa opp jobben sin vært forrædere.

Tromsøs befolkning har gått kollektivt av skaftet. Fordi en 18-åring har bestemt seg for å spille fotball i Bodø. Sånt blir det et helvetes bråk av, må vite.

Jeg vet at jeg forenkler. At jeg uttaler meg om ting jeg slett ikke har greie på. For selv om jeg er mangeårig fotballmamma, har sett min fair share av TIL-kamper på Alfheim, og kjøpte billett til Old Trafford på svartebørsen den gang jeg var på studietur i Nord-England back in the days, kan jeg på ingen måte påberope meg å være hardbarka fotballsupporter. Og det må man være for å forstå hvor stort svik det er unggutten Daniel Bassi har begått. Mot klubben som har lagt til rette for at han skulle få utvikle seg som fotballspiller. Mot fansen. Og mot alle som hater Bodø. Kort oppsummert: Mot hele Tromsøs befolkning.

Klik kokkos fotballsupporter eller ei: Jeg forstår at dette er syyykt irriterende. Sjokkerende. Og rart. Til og med jeg tenkte «ka faen» da nyheten sprakk. Men derfra til den sjikanen unggutten har måttet tåle i sosiale medier de siste dagene? Visst kan man mene mye, men alt av edder og galle trenger slett ikke å forflytte seg fra topplokket via tastaturet og ut i verden.

Men, sjikane i sosiale medier er ikke tema for innlegget mitt. Sånn egentlig. Jeg har latt meg fascinere av koblingen mellom fotballen og arbeidslivet for øvrig. En av kommentarene jeg fanget opp i sosiale medier, er denne:

TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen sier klubben «ikke har bruk for spillere som ikke har lyst å være her». Godt sagt og dette gjelder også andre arbeidsplasser.

Really?

Så hvis du sier opp jobben din fordi du valgte å søke jobb hos en annen arbeidsgiver, da har ikke nåværende arbeidsgiver bruk for deg? Nei, men da så. Bort vekk med oppsigelsestida! Alle får gå på dagen. Alternativet er å heve lønn, samtidig som du blir fratatt alle arbeidsoppgaver. Både ledere og kollegaer snur ryggen til deg. Behandler deg som dritt. Som den forræderen du tross alt er.

I april i år skrev Fredrik Fornes en glitrende kommentar på LinkedIn og i Aftenbladet om hvordan norske arbeidsgivere behandler folk som har sagt opp. Undersøkelser viser at over halvparten av norske arbeidstakere har opplevd oppsigelsen som en vanskelig prosess. En tredjedel av disse mener de har blitt dårlig behandlet i oppsigelsestida.

Med andre ord, arbeidslivet ER som fotballen. Og det syns vi er greit?

Jeg syns Fredrik Fornes konkluderte godt i sitt innlegg:

Mål ikke en bedriftskultur ut fra hvordan de tar folk imot. Mål den etter hvordan de behandler folk som er på vei bort.

Avslutningsvis velger jeg å la selvmotsigelsene råde: Jeg ønsker en ung gutt i starten av sin idrettskarriere lykke til videre på ferden, men sier samtidig et høyt og rungende EYA TIL!

(Jeg lever for øvrig godt med å bli stemplet som tullesupporter av TIL, siden ingen ekte TIL-supportere ønsker Bassi lykke til i Bodø, ifølge iTromsø-kommentator Egon Holstad.)

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Sergey Nivens

0 comments
Prev post: Hva kan vi gjøre når menneskerettigheter rammes?Next post: Digitalt utenforskap og EYA TIL!

Related posts

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *