Hvem er du i sosiale medier?

Hvem er du i sosiale medier?

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

Legg igjen en kommentar

12 comments
  • Jeg er bevisst bevisstløs, som jeg har vært konsekvent i mine ti år på sosiale medier. Det øyeblikk man blir opptatt av trynefaktor, kommer fort løgnene.

    Hermeneutikk (tolkningslære) kommer i det minste i fokus igjen. De yngre generasjonene får dette inn med morsmelken og vil være mer kompetent til å tolke språket på sosiale medier.

    En god bok om dette er forøvrig "Talernes troverdighet", den viser hvordan nye medier og kommunikasjonsformer ikke alltid er lett å mestre for folk.

    Med det nye blir det med ett de yngre som må fortelle de eldre hva som er grei oppførsel. Når en 50-åring blir sjokkert over hva barnebarnet skriver på Facebook, så er det som regel hos 50-åringen "problemet" ligger – ikke barnebarnet. 🙂

  • Bevisst bevisstløs? Interessant strategi, Vidar. Og sikkert et klokt valg for den som mestrer det.

    Selv er jeg nok ikke så bevisst som innlegget over kan tyde på. Jeg analyserer ikke alt jeg skriver før jeg poster. Det kommer litt an på meningsinnholdet. Men det slår meg at de som leser bloggen min trolig har en oppfatning av meg som ikke nødvendigvis stemmer helt overens med den oppfatningen de som kjenner meg sitter med. Bloggeren Liv-Inger er nok skarpere i kantene enn Liv-Inger IRL. Forklaringen ligger nok til dels i de temaene jeg velger å fronte i bloggen, pluss de formgrep jeg bruker i en del av innleggene mine. Hvor bevisst jeg har formet bloggeren Liv-Inger er vanskelig å si. Men jeg syns det er interessant å reflektere over hvem hun er og hvorfor hun er blitt sånn.

    Enig med deg i at det blir et generasjonsgap når det kommer til kommunikasjon i sosiale medier. Og de yngre har nok helt andre formeninger om hva som funker og ikke funker enn det jeg har. Jeg ser for eksempel ikke for meg at unge oppfatter overdreven bruk av utropstegn på samme måte som meg. De vil nok karakterisere min mening som konservativ. Det får så være. Er vel bare å innse at man begynner å bli en gammel røy. 😉

    Takk for boktips forresten! Skal lagre det bak øret. 🙂

  • Jeg veier mine ord så godt jeg kan, for å forsikre meg om at meldingen oppfattes slik den er ment. I løpet av mine snart 15 år med skriftlig kontakt med mennesker på det store internett har jeg mer enn én gang blitt misforstått kraftig. Det er ikke noe særlig for noen av partene, og har ofte vært grobunn for en solid diskusjon av den litt utrivelige sorten. Som deg er bloggeren og forumdeltakeren Therese en litt annen enn kona, mammaen og venninna Therese. Nettpersonen (og kanskje særlig forumdeltakeren) Therese kan godt svare i en skarp tone, og synes det er veldig underholdende å yppe til diskusjon – sånn som nettpersonen Liv-Inger. 😉 På facebook er jeg nå bare meg, vet ikke helt hvem andre jeg skulle vært. Men jeg bretter slettes ikke ut hele privatlivet mitt der, og kunne aldri i livet greid å få meg til å legge ut om en krangel jeg har hatt med mannen, eller andre ting som jeg anser som så privat at det bare gjelder oss som bor i samme hus. Jeg blir ofte overrasket over hvor mye folk velger å dele, både i blogger, på forum og på facebook. Det finnes liksom ikke grenser for hva enkelte finner det passende å brette ut om, og det i tillegg til at de kanskje ikke engang har giddet ta en gjennomgang av sikkerhetsinnstillingene på brukerprofilen sin. Åpen wall og åpne album, velkommen inn i mitt privatliv, liksom.

    Men tilbake til tema: Jeg er nok ikke så ulik deg. Jeg ruger gjerne en stund på noen av statusoppdateringene mine, før de postes. Heller kvalitet enn kvantitet, eller hva? *knegg*

  • Ganske bevisst, tror jeg, på bloggen i alle fall. Facebook bruker jeg lite 🙂

    Synes ikke du gjør noe unødvendig vanskelig, nei, tvert imot svært interessant å lese og fikk meg til å reflektere litt!

    Klem

  • Heldige meg som har en egen bloggmentor som kan rådspørres når jeg er i tvil 🙂

    Men som blogger føler jeg at jeg kan velge å gå mer i dybden på det jeg har lyst å prate om. Føler at jeg har ei bevisst holdning på det jeg velger å dele, selv om det er mest tant og fjas. Facebook blir mer personlig, men jeg har til felles at det jeg deler i stor grad omhandler meg. Bare meg! Ikke mann og barn. Og det er godt mulig jeg fremstår som en superegoist, men det valget jeg har tatt betyr at jeg i liten grad involverer familien min.

    Du reiser en veldig spennende problemstilling.

  • Så flott at dere syns problemstillingen var spennende, Therese, Dagdrømmeren og MM&M. Artig å høre deres refleksjoner. 🙂

    Blir jo rent beæret over å omtales som bloggmentor da, MM&M. Som mentor har jeg vel gjort en heller slett jobb, vil jeg påstå. For ikke å snakke om at du på ingen måte trenger noen mentor. Og nå driter jeg meg så klart loddrett ut hvis du egentlig snakket om noen andre, men det får nå heller være… 😉 I så tilfelle må jeg vel bare si: stikk i en annen blogg med bloggmentorsnakket ditt! 😉

  • Savner litt humor oppi det hele også jeg da, Liv-Inger, men ellers alt bra ;)) Enig i mye av det du skriver i dette innlegget jeg!

  • Jeg har ganske mange fasetter irl, så om en av dem er den som kommer frem på bloggen, så be it. Samtidig kan vel ikke komme unna at kjeftesmelle-fasetten eksisterer og er fremtredende både på blogg og som kollega, venn, nabo, kjæreste og mamma. Personlighet blir ikke borte men kan fremheves og dempes.
    I bloggen min vil jeg også gjerne selvsagt fremstå som en aktiv og alltid blid mor, med deilige designobjekter som preger vårt allti deilige hus… men hvis noen tror det etter at jeg har lagt ut bilde av en skitten kjøkkenbenk… vel, det er i så fall ikke min fortjeneste.

    Men en liten kuriosa: en blogg jeg vet om, som er en deilig interiørblogg, med vakre bilder, kreativiteten blomstrer – aahh… sånn skulle man hatt det…
    Eh, nei. Jeg kjenner bloggerens mann og vet at det er stygge utroskapsaffærer i familien, skilsmissetanker, krangling, dama er et rotehue (utover en skitten kjøkkenbenk i ny og ne) osv osv osv. Jeg er venn med mannen på FB – han er ganske mer edru i forhold til fasade.
    Jeg forventer ikke at folk tar skittentøyvasken offentlig, men det er interessant å observere et så klart eksempel.
    Ellers så er jeg av de som kun har folk jeg kjenner som venner på FB, så jeg har liksom ikke noe behov for å forstille meg. Men det er jo klart man drar frem det positive fremfor det negative – ellers drar man jo bare seg selv ned. Sånn kunne nok mange tenke ellers også.

  • Du skriver så bra! Og jeg er så enig!
    Jeg er meg sjøl i bloggen, men jeg tør å yppe mye mer. For eksempel dagens innlegg der jeg er småfrekk med gæmliser – det ville jeg aldri gjort på jobb.
    Jeg tenker meg om før jeg trykker publiser, og jeg veit at ting alltid kan misforstås. Jeg synes jo alltid at ironien eller fjaset mitt må bli tatt for nettopp det. Mne ble forbausa da et åpenbart idiotinnlegg som det jeg publiserte 1.april faktisk ble tatt seriøst av noen. Så det skrevne ord er vanskeligere å få til enn det talte. For når du snkker, kan du hele tida dobbeltsjekke om folk får med seg poenget, du bruker fakter og mimikk. Og du kan forklare at du faltisk tuller når du ser at det du sier blir tatt alvorlig.

  • Jeg har bar en bloggmentor, så du har ikke dummet deg ut. Men uansett er det godt å ha noen å spørre hvis man lurer på noe.
    Uansett så mener jeg man kommer langt med vanlig høflighet og sunn fornuft.

  • Jeg har et veldig bevisst forhold til hvordan jeg formulerer meg i sosiale medier. Men – hvis jeg er fryktelig sjokkert eller usannsynlig arg, så bruker jeg å spandere på meg et ekstra utropstegn. Men kun ETT ekstra. Folk burde nemlig skjønne av seg selv at det å bruke hele TO utropstegn er det samme som at verden nå holder på å gå av hengslene. Av hengslene!! Fullstendig!

    Såh. Nå skal jeg tusle meg ut herfra før JEG går av hengslene. 😉

  • Bra og interessant innlegg, Liv-Inger. Jeg kjenner meg dessuten godt igjen i hvordan du beskriver din opptreden. Jeg spisser meg i større grad og bruker mye ironi. Men jeg vet også at ironi er vanskelig, og forsøker derfor å være bevisst og forsikre meg mot å bli misforstått. Jeg er generelt veldig bevisst hvordan jeg opptrer i sosiale medier. For eksempel ønsker jeg ikke å bli for privat, men kan gjerne være personlig. Dessverre tror jeg at jeg innimellom kanskje blir for forsiktig der, og jeg tror nok at jeg kan fremstå som litt utydelig …
    Jeg jobber jo med kommunikasjon, og kjenner godt viktigheten av å spisse budskapet for å nå frem. Jeg merker det ikke er så enkelt når det gjelder egenrofilering som når jeg hjelper andre og ser utenfra.

    Ja, jeg grubler mye over dette ift bloggen. Men ender ofte med å tenke at den er en hobby og hovedmålet må da være at jeg koser meg med den.

    Karianne:-)

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg