Hva gjorde vi med all tida før vi fikk barn?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.co

I innlegget «Hva ble vi egentlig så trøtte av før kidsa?» undrer Pia, en av Blogglandias mest populære og ikke minst mest sympatiske mammabloggere, seg over dette med søvnmangel i årene før man ble foreldre. Hva i helv*** ble man så trøtte og slitne av liksom? Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg og mannen har snakket om dette mange ganger før. I studietida for eksempel, hva gjorde vi da? Jo, når dagen på universitetet og høgskolen var over dro vi hjem, lagde oss noe ræl til middag, og slengte oss ned på sofaen. Der lå vi da. Kanskje blundet vi litt. Gløttet litt på dårlige sitcoms. Ikke direkte utmattende, kan man vel si. Når helga kom sov vi lenge hver eneste morgen. Eller nei, å si at vi sto opp om morgenen er å overdrive. Vi sov til langt ut på formiddagen. Det måtte vi jo unne oss, må vite. Etter en slitsom uke med opptil flere forelesninger og kanskje til og med en kollokvie eller to.

Jammen har tidene forandret seg. Som trebarnsforeldre er det ikke ofte man kan unne seg en liten powernap på sofaen når arbeidsdagen er over. Nei. Nå handler det ofte om å dytte i store og små en cowboymiddag av typen pølser med brød, før man hiver seg i bilen og raser av sted på fotballkamp eller kulturskoleundervisning eller noe i den duren. Middagslur er helt uaktuelt. I beste fall har man et par rolige ettermiddager i uka (tirsdag er foreløpig vår friettermiddag). På sånne dager kan man kanskje lukke øynene litt mens ungene ser på barne-TV.   

Akkurat nå er jeg og mannen uten barn i noen dager. De søte små er på vift. Hos bestemoren sin. De dro på fredag og kommer hjem på onsdag. Og vi, vi kjenner jo at vi har uendelig mye tid! 24 timer i døgnet bare til vår disposisjon! Eller jobbene skal jo ha litt da, men likevel. Nå i helga for eksempel har vi fått gjort masse! Og ingenting. På fredag var jeg på champagnefest hos en god kollega. Jeg glugget i meg seks sorter sprudlende, og spiste makroner til krampa tok meg. Hva mer har vi gjort? Både jeg og gubbelure har sovet lenge. Begge dagene. Vi har spiste deilig frokost ute på verandaen. Lest avisa helt uforstyrret. Vi har malt (vi driver og maler huset utvendig). Og vi har shoppet. For ikke å snakke om at vi har jogget. Og vært på besøk hos gode venner, både lørdag og søndag. Tenk, alt dette har vi rukket.

Men så kjenner jeg jo at jeg savner de små krapylene. Vi har tross alt valgt å få tre barn. Det er det livet vi har staket ut. Det livet vi har lyst til å leve. Vi liker å engasjere oss i aktivitetene deres. Derfor hiver vi oss rundt når det er kamp. Eller pianoundervisning. Eller dans på kulturskolen. Vi kan alltids klage når et foreldremøte eller tre bøller seg vei inn i kalenderen vår. Men det kunne ikke ramlet oss inn å ikke dra. Å være foreldre er en livsstil. Men pauser, det kan man saktens unne seg. Sånn som vi gjør nå. Vi får unna noen av de tingene som vanskelig lar seg kombinere med å ha småtroll løpende rundt i huset. Og vi får hentet inn litt av søvnunderskuddet. Kanskje kommer vi oss på kino før de små melder sin ankomst? Vi får se. Deilig er det i alle fall, med litt egotid. Men jammen skal det bli deilig å gå gullungene i hus igjen. Det er jo så fryktelig, fryktelig stille her uten dem. 

Har du reflektert noe rundt dette med tida før og etter at du fikk barn? Eller har du kanskje ikke barn, og lurer på hva i all verden jeg snakker om? For dagene er da jammen travle nok også uten småtroll i huset?!