Er det et tegn i tida at vi alle brenner så innmari for alt og ingenting, både på jobb og på hjemmebane? Holder det ikke lenger å like jobben sin, eller å sette pris på en fritidsaktivitet?
Ja, jeg kaster stein i glasshus. Jeg brenner for godt innhold på nett i jobbsammenheng, og for de mulighetene nettet gir. Som gründer jobber jeg med det jeg brenner for. Jammen er jeg heldig. Og det er jeg, for all del. Men et kurs tidligere denne uka fikk meg til å tenke. Bidrar denne retorikken til å legge lista for høyt? Til å skape en tomhetsfølelse når det brennende engasjementet uteblir?
Kurset jeg snakker om var med coach Kristin Martinsen, og handlet blant annet om selvledelse og det å definere misjon og verdier i ens eget liv. Spennende som rakkern! I løpet av kurskvelden snakket vi om det å finne mening i hverdagen. Og det var da det slo meg. Trenger vi egentlig å brenne for noe for å finne mening?
Selv føler jeg meg privilegert som har min egen bedrift, og to fantastiske partnere. Ikke at jobben er en dans på roser hele tida, på ingen måte. Det går opp og ned, som med så mye annet her i livet. Jeg har engasjementet mitt, som har blitt mer politisk i karakter etter valget av Donald Trump som USAs president. Men det er verken jobb eller politikk som først og fremst gir livet mening.
Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det jo familien min. Disse fantastiske (og innimellom litt irriterende) menneskene som bor under samme tak som meg. Visst er det hektiske dager med full jobb og tre aktive unger i hus. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å sitte i en fotball- eller turnhall etter jobb. Men det gir mening for meg. Det samme gjør denne bloggen. Når jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og et blankt blogginnlegg, da er livet i vater. Når jeg kan slenge meg nedpå med ei god bok eller et blad. Strikke og se en god serie på Netflix. Da kjenner jeg på godfølelsen.
Dessverre prioriterer jeg disse små tingene i altfor liten grad. KK dumper ned i postkassa mi hver torsdag, men blir liggende med plasten på. Bloggen oppdateres en gang i skuddåret. Jeg husker knapt sist jeg hadde strikketøyet framme. Kaffekoppen nytes ikke, den slukes for maksimal og rask effekt. Her må det skjerpings til. Balanse blir et nøkkelord for meg i det nye året. Balanse heller enn det å brenne så innmari for det ene og det andre.
Du da, hva brenner du for?
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Mikhail Bakunovich
Comments
Anne-Helene
Jeg brenner ikke for ungene mine. Altså, hva er det å brenne for noe? Det vet jeg egentlig ikke. Tror jeg bytter ut "brenne" med […] Read MoreJeg brenner ikke for ungene mine. Altså, hva er det å brenne for noe? Det vet jeg egentlig ikke. Tror jeg bytter ut "brenne" med "engasjement". Jeg blir engasjert når jeg kjenner at jeg må anstrenge meg litt og blir ferdig med et prosjekt jeg har startet. Det er som regel ikke stort, men kan være et blogginnlegg som ikke bare rables ned, men som det ligger litt innsats i. Jeg blir engasjert når jeg merker at jeg klarer å prestere, at hodet virker til å skape noe og at jeg er åpen for å bli inspirert og klarer å bruke inspirasjonen - som en artikkel eller nyhet jeg kan lage et blogginnlegg av. Det gir mening. Barn og familie er grunnmuren i livet mitt. Bloggen er påbyggingen, som ikke er mulig uten at grunnmuren er på plass. Read Less
livinger
to Anne-Helene
Ja, si det. Hva er det å brenne for noe? Er i alle fall et veldig mye brukt begrep. Handler vel om glødende engasjement. Godt […] Read MoreJa, si det. Hva er det å brenne for noe? Er i alle fall et veldig mye brukt begrep. Handler vel om glødende engasjement. Godt sagt det med at barn og familie er grunnmuren, mens bloggen er påbyggingen, og at det ene er en forutsetning for det andre. Spørsmålet blir ofte hvor jobb passer inn i denne behovspyramiden, syns jeg. Takk for fin kommentar! Read Less