Visst er det kjipt å måtte betale bompenger. Alternativet er likevel enda kjipere.
Jeg tok buss til jobb i dag. Jeg liker å ta buss. Da hører jeg på lydbok, eller jeg sniker til meg en 10-15 minutters dupp på vei til kontoret. Men innimellom – eller litt for ofte, vil jeg si – er bussturen en frustrerende affære. Som i dag. Da sto bussen og stanget sammen med bilene i den eviglange køen på Kvaløya, og brukte 50 minutter på ei strekning som ifølge ruta tar 25. Det er kjedelig, det. Hvis du i tillegg må stå ute og vente på en buss som aldri kommer, da rekker du å gå temmelig sur før ræva treffer kontorstolen.
Med morgenens busstur friskt i minne, var det med stor glede jeg leste dagens nyhet om et bredt bompengeforlik i Tromsø. Særlig var det ett av punktene i avtalen som lyste mot meg i all sin prakt: Kollektivfelt helt til Eidkjosen tidlig i perioden. Nå begynner vi å snakke gulrøtter. Hurra! Dette kommer til å gi en helt ny busshverdag for alle som bor på Kvaløya. Måtte det samme gjelde også i de andre bydelene.
Jeg syns også det er gledelig at taksten for en passering utenom rushtida er satt ned fra de foreslåtte 15 kronene til 10 kroner. Jeg forstår at det må koste sin kronasje i rushtida, gitt at det å redusere køen er et uttalt mål. Men hva med alle småbarnsforeldrene som skal kjøre ungene på aktiviteter utenom egen bydel på ettermiddags- og kveldstid? 2 av våre 3 barn har aktivitetene sine i en annen bydel, nærmere bestemt på Tromsøya. 6 av 7 dager i uka kjører vi dem til og fra trening. 10 kroner for en passering kan jeg leve med. Dessuten håper jeg jo at kollektivtilbudet på sikt blir så bra at i alle fall eldstejenta kan busse begge veier. Yngste får pent gjøre det samme når hun blir litt eldre, såfremt det er gjennomførbart. Per i dag er buss utelukket, da det som regel betyr 20-25 minutters venting i Gjæverbukta.
Joda, jeg ser at vi er heldig som har bare ett barn på SFO, og hun er attpåtil så stor at hun snart kan gå til og fra selv. Vi hadde blitt rammet på en helt annen måte om vi skulle levere flere i barnehage og SFO. Da er bil enklest. Men med hyppigere avganger, reduserte billettpriser, og kanskje til og med innfartsparkering for beboere utenfor byen, kan kanskje buss bli et reelt alternativ for flere? Jeg håper det. Mannen min kan nemlig ikke belage seg på buss i dag. Eller han gjør det innimellom, men det er et salig liv. Siden bussene korresponderer så dårlig bruker han lett nesten en time til jobb, en strekning på rundt 15 kilometer. Jeg håper bymiljøavtalen endrer på det, slik at hele familien kan busse mer de kommende årene.
Selv om vi kommer til å merke bompengene på familieøkonomien, velger jeg altså å være optimist. Jeg ser dessuten ingen gode argumenter for hvorfor vi i Tromsø skal slippe å bidra i form av brukerbetaling, mens andre byer må. Med denne avtalen i boks kan vi se fram til utbedring av veinettet, bedre tilrettelegging for gående og syklister, og ikke minst et bedre kollektivtilbud. Det heier jeg på! Derfor sier jeg hurra for bompengeavtalen i Tromsø!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / I´m friday
