 |
| Bilde fra Warner Bros. Besøk den offisielle siden, hvor du blant annet kan se traileren. |
En epoke er over. I går trasket jeg ut av kinosalen, vel vitende om at jeg aldri mer skal sette meg i kinosetet og kjenne på spenningen knyttet til den unge trollmannens filmatiserte univers. Den siste Harry Potter-filmen er unnagjort. Men for en finale det ble!
Det ble altså kino på oss i går. Helt spontant. Svigermor var innom. Og vi benyttet anledningen til å få med oss den siste Harry Potter-filmen. Jeg, mannen, eldstejenta (som fyller 9 i morgen, og som har fått lov til å se Potter på video de siste par årene) og den 12 år gamle halvbroren til gemalen dro i vei. For meg er det en viss symbolikk i at eldstejenta var med på sin første Potter-film på kino. Hun var nemlig med oss også da vi så den første filmen. Den gang i magen. Jeg husker det så godt. For mannen spurte spøkefullt om jeg hadde betalt billett for to. Hun var vår lille hemmelighet på den tida. Vi hadde ikke fortalt noen om graviditeten.
Harry Potter og vennene hans har jeg først og fremst blitt kjent med gjennom Rowlings’ fantastiske bøker. Jeg kjøpte de tre første bøkene på impuls en gang jeg var innom Akademika, universitetsbokhandelen på Blindern. Pløyde meg gjennom dem. Og fikk også mannen hekta. Jeg har kjøpt bøkene på engelsk etter hvert som de har kommet ut. Han har kjøpt den norske oversettelsen. Filmene har vi sett sammen. Først på kino, deretter på DVD.
Filmatiseringen av bøker man har blitt glad i kan sjeldent måle seg med originalverket. Sånn er det også med Harry Potter. Når jeg nå ser de to første filmene slår det meg hvor barnslig de er. Både karakterene og plottet har vokst for hver bok og hver film. Bok tre, og da også den tredje filmen, byr på et mer voksent univers. Historien blir mer kompleks. Og kompleksiteten øker etter hvert som Potter og vennene hans vokser. Enkelte av filmene har vært rene mellometapper. Det var etter min mening tilfelle med film nr. 5. Den sjuende filmen, altså første del av «The Deathly Hallows», var muligens et rent oppspill til denne siste og endelige filmen. Men filmen funket, mye fordi Rowling tok karakterene ut av sitt vante habitat, Hogwarts.
I del 1 følger vi Harry, Ron og Hermiones søken etter malacruxene. I del to returnerer de til Hogwarts, hvor den endelige kampen mot Voldemort venter. Her samles flere sentrale karakterer fra føniksordenen til den siste kampen mot dødseterne. Jeg tok meg selv i å sitte med en klump i halsen store deler av filmen. Det var rent gripende å se troppene samlet igjen. Stemningen var spesiell. Kanskje ikke akkurat rørende. For filmen var i stor grad preget av mørke scener. Likevel var det ordentlig emosjonelt å følge Harrys ferd mot det endelig oppgjøret. Glemte helter reiste seg, akkurat som i den siste boka. Neville Longbottom for eksempel er en fyr som ikke lar seg kue. Og Luna, med sin visdom. Man kan ikke unngå å bli glad i henne.
Humor og kjærlighet ble det også plass til i denne siste filmen. I akkurat passe mengder. Jeg lo. Og gråt. Filmen innfridde kort og godt alle forventninger. Og enda litt til.
Er du Potter-fan? Har du i så fall fått med deg denne siste filmen?
