Grums og lykke på nett

Grums og lykke på nett

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. november: 

Er det ikke det ene, så er det jammen det andre i sosiale medier. Før var det bilder av lekkert danderte middagstallerkener og sporty kjenninger i kompresjonstights som prydet Facebook-feeden. Nå er det inngrodde middagstallerkener på en overfylt kjøkkenbenk og svette løpetights i en stappfull skittentøyskurv som dominerer. VG har tatt ansvar. Plutselig er det #bakfasaden som gjelder. 

Vi har sett det før. Debatten om hvilke statuser som duger på Facebook raser med jevne mellomrom. Folk vil ha seg frabedt disse glansbildestatusene. For man blir jo så mistenksom! Er det sant at nabokjerringa har bakt brød, eller er det bare noe hun skryter på seg? Er hun virkelig så lykkelig som hun skal ha det til, venninnen som poster bilde av rødvinsglasset sitt i skinnet fra et stearinlys en fredagskveld? Har han virkelig vært ute og løpt, kollegaen som i statusoppdateringen forteller om både distanse og fart, eller er det bare fingrene som har løpt over tastaturet i fasadebyggingens navn? Hvordan kan vi stole på alle disse folkene bak skjermene? 
Kjære deg, pust rolig. Du trenger ikke å innkalle etterretningen for å avdekke sannhetsgehalten i den virkeligheten Facebook-vennene dine velger å presentere. Du trenger bare å vite at de små glimtene som legges ut på Facebook er nettopp det, små glimt fra en hverdag som rommer så uendelig mye mer enn det personens Facebook-tidslinje forteller. Og det skulle da ellers bare mangle. De pikante detaljene fra de tusen hjem klarer vi oss vel fint uten? 
Likevel er det altså et evig gnål om at folk er så falske på Facebook. Vi vil ha mer grums! Men ærlig talt. Når satt du sist i kaffeselskap og rapporterte fra den seneste krangelen med ektefelle eller samboer? Du gjør jo ikke det? Når tok du sist sats og skrek ut i en forsamling at sjefen er en kødd, ungene skulle vært solgt på loppemarked og svigermor er ei ku? Ikke alt hører hjemme i det offentlige rom. For når hver av oss har noen hundre venner på Facebook snakker vi faktisk om det offentlige rom. Noe er forbeholdt ens nærmeste. Det gjelder både på nett og i det virkelige liv. 
Undersøkelser viser at vi lar oss påvirke av det andre poster på Facebook. Vi blir rett og slett deprimerte! Men du, om du lar deg hisse opp av at andre poster positive statuser på Facebook, hvem er det da som har et problem? De? Eller du? Jeg stiller også spørsmål ved om det virkelig er så glansbildeaktig i sosiale medier som mange skal ha det til. Det er mulig det sier mest om meg og mitt Facebook-nettverk, men vi poster rett som det er innlegg om oppvask som flyter, mislykkede bakverk og skrotter som eser ut der de ligger godt plassert i sofaen. Flere treningsoppdateringer hadde nok gjort noe med sistnevnte utfordring. Gitt at oppdateringene hadde rot i virkeligheten da. 
Avslutningsvis vil jeg bare minne om følgende: Du velger selv hvem du vil være venn med på Facebook. Irriterer du deg over at enkelte poster for mange treningsoppdateringer, dype visdomsord og invitasjoner til Candy Crush og FarmVille og fandens oldemor, så tar det deg knapt et sekund å slette dem fra vennelisten. Du trenger ikke gjøre det en gang, hvis du helst vil slippe å gå så drastisk til verks. Du kan fjerne det de poster fra feeden din, uten å avslutte det digitale vennskapet. Voila, problem solved! 
Legg igjen en kommentar til Elisabeth, innerst i veien Avbryt svar

5 comments
  • Jeg tenker at vi må huske at vi alltid siler og sorterer i hva vi deler med andre. Hva vi sier høyt på foreldremøtet og når vi møter folk på butikken – eller ringer hjem til mor. Det er greit at vi ikke har det rydddig i gangen når vi får tilfeldig besøk – men vi drar ikke det besøket rett opp i skittentøyrotet på vaskerommet heller – bare for å være "ærlige". Så – jeg er enig med deg. Og vi må klare å være voksne nok til å velge og tenke selv – midt oppi alle disse påvirkningene. Det er klart at vi alle har ansvar for det vi skriver på nett – men vi kan ikke ha ansvar for at andre blir deprimerte fordi om vi skriver om noe som er bra.

  • Enig! Jeg synes også det er en vesentlig forskjell på facebook og Instagram/blogg, førstnevnte er absolutt mer privat, om man har valgt den til å være det og ikke ukritisk takker ja til alle venneforespørsler fra fetteren til nabojenta på hytta o.l.

  • Ah, veldig enig. Det skulle tatt seg ut om vi begynte å vise besøket skittentøyskurvene våre. Eller det gjør jeg jo til dels. Siden de står på badet. Den som hadde hatt eget vaskerom.

    Du har helt rett. Vi sorterer og siler hva vi deler med andre. Både på nett og i det virkelige liv. Og ja, vi har selv ansvar for hvordan vi takler alle disse påvirkningene. Hvis noen blir deppa av at jeg skryter av å ha lagd brunsaus, løpe ei mil eller strikket en genser eller noe, ja så er det virkelig deres problem. Sorry altså.

  • Godt poeng med at det er forskjell på kanalene. Jeg sorterer også på Facebook. Noe poster jeg bare for venner. Andre ting poster jeg offentlig. Som blogginnleggene.

  • Her har du skrevet det beste jeg har lest om sosiale medier siden den gang vi begynt å bruke det. Gratulerer. Jeg har ikke tenkt helt likt som deg tidligere, men ser at jeg er helt enig med deg. Tusen takk for knallgod post. Keep it up 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg