Du vet hvordan det er. Du bekymrer deg for noe. Gruer og stresser deg opp. Og så går det helt fint likevel. Sånn har jeg hatt det den siste uka. Grudd meg fælt for en greie som vist seg å bli både gøy og givende. Og jeg konkluderer med at sitatet jeg har blitt så glad i: «Life begins at the end of your comfort zone», i aller høyeste grad gjelder. Utenfor komfortsonen er det jammen mye spennende som skjer!
Hva var det jeg gjorde som var så fælt gøy da? Jo, jeg holdt foredrag under et frokostseminar på det nye gründerhuset i Tromsø, FLOW Norway. Foredraget hadde jeg kalt «Digital merkevarebygging – av deg og din bedrift». Jeg skulle si noe om det å bygge både bedriftens og sitt personlige brand via sosiale medier, og samtidig si litt om min egen gründerreise. Jeg hadde en halvtime til rådighet. En liten halvtime, likevel ga den meg altså ekstremt mye hodebry i forkant. Spør bare mannen min. Jeg var ikke bare enkel å ha i hus uka i forveien. På tuppa og vel så det.
Nå er jeg ikke ukjent med rollen som verken kurs- eller foredragsholder. Tvert imot. Gjennom Reddi har jeg holdt en rekke kurs og foredrag i landsdelen det siste året. Og jeg stortrives med det! Jeg liker å dele. Liker å treffe nye folk og å høre deres tanker om det jeg brenner mest for, nemlig de mulighetene nettet gir. Men denne gangen lot jeg meg altså stresse. For jeg visste at i salen kom det til å sitte et ekstremt kompetent publikum. Gründere som har holdt på lenge. Som har lyktes. Næringslivsfolk jeg ser veldig opp til. Og bare for å toppe det hele, en førsteamanuensis som skriver doktorgrad om sosiale medier. Tro meg, når du som lekperson (jeg nekter å skrive lekmann) skal holde foredrag, er det ikke akkurat en boost for selvtilliten at det sitter en på første rad som skriver doktorgrad om temaet.
Men heldigvis, to minutter ut i innlegget kjente jeg roen komme. Alle tvangstanker om alt fra snubling til ikke å huske en dritt av hva jeg planla å si til hver enkelt foil i presentasjonen slapp taket. Og jeg kunne kose meg. Selvsagt ble det litt krøll på tunga innimellom. Har du for eksempel hørt det kjente uttrykket «å spre seg som ild i tørt vann»? Nei? Men sånt er bagateller. Tro meg, det er bare du selv som husker det etterpå. Alle andre driter i småglippene. Dessuten er det ingen som kjenner manuset ditt. Så om du glemmer å si noe kan du slappe helt av. Ikke en kjeft i salen legger merke til det. Jeg husker jeg glemte å oppgi søknadsfrist for deltakelse i et prosjekt jeg ledet for snart to år siden. Under kick-off. Men til og med det gikk bra. For søknadsfristen lå på nettsida.
Hva vil jeg med dette innlegget? Siden jeg verken skriver om personlig merkevarebygging eller gründerliv. Jo, to ting. Det første er å normalisere det å grue seg. Alle gruer seg i forkant av noe som dette. Skal man ta steget utenfor komfortsonen er det naturlig å kjenne sommerfuglene danse rundt i magen. Jeg tror det er sunt. Det betyr at man skjerper seg. At man ikke tar for lett på det. Og det andre? Å fortelle at det som regel går bra. Det kan til og med være kjempegøy! Flere burde prøve. Du burde prøve! Tenk som Nike: Just do it!
Foto: Kim Daniel Arthur
Hey keep posting such good and meaningful articles.