Facebook – et digitalt maskeradeball?

Facebook – et digitalt maskeradeball?

Illustrasjon: Cartoonstock.com

Nok en gang er Nordlys-journalist Oddvar Nygård ute og idioterklærer oss Facebook-brukere for vår naive tiltro til nettgigantens håndtering av personopplysninger. I dagens kommentar omtalter han Facebook som et digitalt maskeradeball, hvor vi iscenesetter våre egne liv, lyver og bedrar, sminker og doller oss, og gjør alt for å fremstå som pokker så mye bedre enn vi egentlig er. Og i vår iver etter å fremstå som picture perfect utgaver av oss selv, utleverer vi ukritisk sensitiv informasjon til kommersielle aktører som visstnok står i kø for å utnytte digitale nordboeres naivitet til egen fordel.

Visst er det viktig å sette fokus på personvernet. For Facebook har unektelig hatt en noe slett innstilling til akkurat det. Men nettsamfunnet har da også vært lydhør overfor kritikken. Endringer er gjort, nye endringer er på vei. Blir det optimalt? På ingen måte. Men tross alt har hver og en av oss selv stort ansvar for å gjøre oss kjent med hvordan opplysningene vi så villig deler oppbevares og brukes. Vi er også selv ansvarlig for å sette oss inn i hvor tilgjengelig innholdet vi legger ut er for kjente og ikke minst ukjente Facebook-brukere. Har man åpen Facebook-profil har man kanskje ikke helt fulgt med i timen?

Nygård trekker frem Facebook Timeline som et skrekkens eksempel på ny funksjonalitet vi brukere helt ukritisk har omfavnet. Snodig. Under Social Media Days i forrige uke uttalte Petter Høie fra Facebook Norden at Timeline gir bedre kontroll over egen informasjon på nettsamfunnet. Nå kan man selvsagt kjapt konkludere med at mannen er kjøpt og betalt for å si nettopp det. Men jeg er tilbøyelig til å være enig med han. For Timeline er tross alt bare en ny grafisk fremstilling av informasjon du allerede har postet på Facebook. Informasjonen blir bare mer synlig. Men med økt synlighet øker også bevisstheten. Mange har tatt en kritisk gjennomgang av egen Facebook-profil etter omleggingen til Timeline. Ryddet litt. Og kanskje kikket over egne personverninnstillinger. Et eksempel til etterfølgelse for Nygård og eventuelt andre som måtte frykte konsekvensen når Facebook snart legger alle profiler over til Timeline, enten man vil eller ei.

Men det Nygård frykter mest er visstnok ikke hva andre nettbrukere får tilgang til via Timeline. Han er derimot svært bekymret for kommersielle aktørers bruk av de dataene vi mater inn på Facebooks gigantiske servere. La meg i så fall anbefale innlegget «Når privatlivet blir salgsvare» av høyskolelektor ved BI, Cecilie Staude. Hennes påstand er at økende grad av skreddersydd reklame og prissegmentering basert på automatiske kartlegginger av atferd, preferanser, og innhold er noe vi som forbrukere vil være tjent med. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å sile informasjon, og unngå å bli bombardert med budskap og reklame vi ikke er interessert i. Jeg tror hun har rett. Reklame får jeg okke som. Hvis denne kan være spisset i henhold til mine interesser, så foretrekker jeg faktisk det. Så får jeg heller leve med at Facebook Ads med jevne mellomrom insisterer på at jeg trenger cellulitt-tights. Alder og kjønn er visstnok viktige segmenteringfaktorer.

Avslutningsvis (sorry, jeg ser at dette blir langt), det Nygård sier om at Facebook er et digitalt maskeradeball, hvor alle trer inn i en rolle og utelukkende byr på glansbildeoppdateringer fra sitt eget liv. Er det virkelig sånn? Og er det i tilfelle unikt for sosiale medier? Hvor ofte sitter du i kaffeselskap sammen med nære og litt fjernere bekjente og rapporterer fra siste krangelen med ektefelle eller samboer? Tar du plutselig sats og roper ut at sjefen er en dust, arbeidsdagen er et helvete, ingen forstår deg og i det hele tatt? Lirer du av deg, i fullt alvor, at ungene helst skulle ha vært solgt på loppemarked eller at mora di er ei ku? Nei, du gjør jo ikke det. Verken på nett eller i det virkelige liv. Noen ting er ment kun for ens nærmeste. Det du sliter med i hverdagen egner seg ikke nødvendigvis som statusoppdatering på Facebook. Visst kan man fruste litt på generelt grunnlag. Men detaljene bør kanskje være forbeholdt den engere krets? Din livspartner, en nær venn eller kollega? Jeg tror ærlig talt jeg hadde fått bakoversveis om noen hadde begynte å spy ut dritt og lort fra egen hverdag på Facebook. Vedkommende hadde i alle fall kjapt blitt fjernet fra min nyhetsfeed.

Har du et bevisst forhold til hvilke hverdagsglimt du velger å dele med dine x antall Facebook-venner? Og tenker du over at kommersielle aktører får tilgang til dataene dine?

Legg igjen en kommentar

17 comments
  • Flott innlegg igjen, Liv-Inger. Vi er, som du vet, ganske enige her også.

    Jeg er veldig opptatt med å skille mellom personlig og privat, enten det er i samtale i RL eller på nettet, og her opplever jeg at mange har en vei å gå. Det er ikke farlig å dele av sin personlighet; tvert imot. Det kan i mange tilfeller være veldig berikende.
    Å utlevere privatlivet sitt, derimot, kan en måtte svi for ved en senere anledning.

    Jeg synes det er trist med alt fokuset om at Facebook er "et glansbilde av virkeligheten", som igjen gir nettstedet et ufortjent dårlig rykte.

    De sosiale mediene har kommet for å bli, og nå gjelder det å finne de beste måtene å bruke disse kanalene på; både for privatpersoner og som informasjonskanal i det offentlige.

    Puh!

    Hilde

  • Enig med deg. Personligheten kan gjerne skinne gjennom, i samtaler både IRL og på nettet. Men å utlevere privatlivet, det er noe ganske annet. Det mange også glemmer er at å utlevere privatlivet altfor ofte innebærer å utlevere også andre. Opp gjennom årene har jeg mang en gang blitt overrasket over enkeltes tilbøyelighet til å utlevere både ektefelle/samboer og ikke minst barna sine på nett. Jeg deler også info og bilder av mine nærmeste. Men jeg prøver å være bevisst på hva jeg deler når de er involvert.

    Takk for god kommentar, Hilde! Setter jeg stor pris på. 🙂

  • Veldig enig i det du skriver! Egen bevissthet på hvordan man fremstår i sosiale medier er viktig og når alt kommer til alt så dreier det seg også om personlig merkevarebygging. Det betyr at man gjerne må vise sin egen personlighet, men ha stor respekt for å involvere tredjeparter. Når man vet at det man legger ut på nett kan bli liggende til "evig tid" er det kanskje helt greit å tenke seg om to ganger før man publiserer?

  • Kjempegodt skrevet, Liv-Inger! Jeg tror at manges redsel for sosiale medier og Facebook spesielt, har sammenheng med at man ikke forstår og ikke har satt seg inn i hvordan det fungerer.

    Jeg blir stadig overrasket over kjendiser, politikere og offentlige personer som har åpen Facebook-profil. Hvordan jeg oppdager det? Enkelt. Vi har en eller flere felles venner og navnet dukker opp i nyhetsfeeden min når vår felles venn f.eks. liker en lenke til personen. Jeg klikker meg inn på personen og har full tilgang til Facebook-veggen og bilder.

    Så mye enklere og ufarlig det hadde vært hvis alle tok seg tid og gikk gjennom personverninnstillingene på Facebook. Da hadde vi sluppet alle statusoppdateringene om vi kan være så snill å sette musepekeren over navnet til alle vennene og gjøre en liten endring. Tror noen virkelig at jeg orker det på alle mine venner?

    Hvis man poster mye er det et godt tips å lage lister og publiser statusoppdateringer, bilder og lenker til rett målgruppe. Kanskje du ikke vil at alle dine kolleger skal ta riktig så stor del i livet ditt som dine nære venner for eksempel. Synes forøvrig lister gjør det enklere å følge med på Facebook-sider, kolleger og mine nærmeste venner.

    Jeg er helt enig med deg at jeg vil faktisk heller ha personifisert reklame på Facebook-siden enn helt tilfeldig. Vært lite effektivt å annonsere for motorer og snøscootere på min side. 😉

    Tror at vi kommer langt med sunn fornuft og det å kjenne på egen magefølelse før man poster noe. Alle vet at alt ikke er rosenrødt blant alle venner og bekjente. Vi snakker om fornuftige mennesker som ikke lirer av seg ting som ikke passer seg eller er støtende.

    Facebook var da tidlig ute og informerte om nye Timeline, så alle kunne teste det og rydde i profilen før man aktiverte det. Hvis man venter til man blir "tvunget over" og da klager over det som vises, da har man bare seg selv å takke.

    Jeg føler ikke jeg blir behandlet som en i saueflokken som eies av Facebook, som det står i dagens kommentar i Nordlys. Jeg tar sikkerheten på alvor, holder meg oppdatert når det kommer endringer og vurderer hva jeg poster av tekst, bilder og lenker.

    Takk til deg Liv-Inger for at du er så engasjert, blogger og ufarliggjør sosiale medier. 🙂

  • Vi er veldig enig, May Liss! Det handler om bevissthet. Og ja, å tenke seg om to ganger før man publiserer er alltid en god regel. Noen ganger hjelper det å skrive av seg eventuell irritasjon, for så bare å slette hele skiten i kladdmodus. 🙂

  • Tusen, tusen takk for knakende god tilbakemelding, Mette! Og ikke minst, takk for at du deler din kunnskap. Ingen er bedre på innstillinger og lister enn du! Der er du min O Store Guru! 🙂

    Enig med deg, overraskende mange har åpen profil. Man kan alltids si at Facebook som default burde operere med lukkede profiler. Det gjør de dog ikke. Så kan man gnåle om det til man blir blå i fjeset. Eller man kan ta seg den lille tida det tar å gjøre de mest nødvendige endringene i egne personverninnstillinger. Etter at innstillingene ble slått sammen er det jo nå relativt enkelt å styre innholdet på profilen til ulike målgrupper. Jeg for eksempel publiserer det meste bare til venner, minus de på kontaktlisten som står som Begrenset. Genialt! Jeg følger også May Liss´tips om bevissthet rundt hva man legger ut, og tør påstå at jeg kan stå for de valgene jeg tar både på egne vegne og på vegne av mine nærmeste. Og helt enig, er det virkelig noen som tror at jeg gidder å holde musepekeren over navnet til alle FB-vennene mine og klikke både her og der? Aldri!

    Så det sier du, reklame for motorer og snøscootere funker dårlig på din side? Vel, hva med cellulitt-tights? 😉 Nei, takke meg til reklame for spa for eksempel. Da begynner vi å snakke, vettu.

    Med å bruke magefølelsen og sunn fornuft kommer man langt, akkurat som du sier. Og enig, folk vet vel at alt ikke er bare fryd og gammen rundt i de tusen hjem, uavhengig av hva FB-profilen signaliserer? Ærlig talt, hvor langt inn i den private sfære mener folk at statusoppdateringene skal strekke seg? Husker jeg leste at folk blir deprimerte fordi de føler seg mislykket i forhold til FB-vennene sine, som alltid trener og lager mat og koser seg med vin og i det hele tatt. Hvem er det som har et realitetsproblem da, spør jeg bare?

    Takk nok en gang, Mette, for en så utdypende kommentar! 🙂

  • Jeg kjenner meg ikke igjen i det glansbildet vi angivelig skaper på Fb. Det finnes mye informasjon mellom glitter og aggresjon. Mye meningsløst, mye underholdende, mye artig, mye opplysende osv. Akkurat som en hvilken som helst samtale rundt matbordet. Jeg mener selv jeg har et fornuftig forhold til det og har f.eks inndelt vennene i ulike grupper og en del fotoalbum er forbeholdt enkelte grupper.

    Vet vi har diskutert dette tidligere, jeg er overraska over hvor mange som tydeligvis har åpne profiler.

    Og du…486 kommentarer, religion engasjerer tydeligvis.

  • Jeg er enig – og litt uenig. For oss som har vanket på det store internettet i årevis, blir vi kanskje idiotforklart. For andre er det ikke så endimensjonalt.
    Eksempel: jeg har sjekket alle bildene til datteren til en kollegas skoleball. Via en venninne av henne. Bare for å se hvor åpne de er. Jeg er ikke venn med noen av dem, men ser alle bildene deres. For min kollega som er femti og ikke har gjort noe annet på nett enn å maile og lese Vg (!) før hun fikk FB-profil for tre år siden, er dette helt ukjent og hun blir tom i blikket når jeg sier at alle har tilgang til profilen til datteren og venninnene. Med fullt navn no less. Og barn med sugetrut på 10 år er ikke greit og foreldrene har et ansvar her – som de tydeligvis ikke skjønner. Og da får heller vi flinke og erfarne som skjønner alt, leve med overdose av digitale pekefingre.

    Det er viktig at det kommer stadig flere artikler som fanger opp denne internettgenerasjonen som ikke følger med på endringene til FB – og andre. Det er enkelt for oss å "bare gjøre noe med innstillinger" – men alle er ikke der. Så kan du si "hva har de da på FB å gjøre…" Det er ikke sånn det funker, heller.

    Ellers så tror jeg også at mange lykkestatuser på FB – å, du verden… var du på FB på Valentines og morsdag? Shit så mye lykke og rosa og kosemose…

    Og joda, jeg klager på sjefen og lufter min frustrasjon i kaffeselskaper også. Og på FB, faktisk. Men jeg ser jo at det er atypisk.

  • Helt enig, Elisabeth. Mange er flinke til å variere innholdet de deler på Facebook. Jeg finner en fin miks av hverdagspjatt (ikke negativt ment), meningsytringer, humor og selvironi. Som du sier, litt som en hvilken som helst samtale rundt matbordet. Forskjellen er at man på Facebook treffer langt flere og personer man har en fjernere relasjon til. Det ville derfor vært rart om vi skulle dele veldig mye av negativ karakter. Men enig med deg, man kan også finne mye info mellom glitter og aggresjon.

    Hehe, ja den religionsdebatt gikk helt bananas. Artig når Lesernes VG plutselig er på banen. Man får kjørt seg. 😉

  • Enig i at det er et skille mellom de digitalt kompetente og de nye brukerne. Men jeg mener det blir feil å idiotforklare folk. Utfordringen er å heve kompetansen. Øke bevisstheten. Innlegg av den typen Nordlys-journalisten liret av seg, mener jeg slår feil ut i så måte. Visst har foreldre et ansvar. Men jeg mener også skolen bør være sitt ansvar bevisst. Hva med å få inn en person med digital kompetanse til å snakke om personvern på internett? I skolen mener jeg? Trenger jo bare være snakk om en liten time. Og kanskje noe tid til diskusjon i etterkant. Fokus kan gjerne være på Facebook spesielt, siden nettsamfunnet har den posisjonen det tross alt har. Og kanskje blogging. Leste et godt leserinnlegg i lokalavisa (iTromsø) for en tid tilbake, om fenomenet roseblogging og hvordan det ensidige fokuset på klær, hår og så videre kan ha negative konsekvenser.

    Ja, jeg var på Facebook både morsdagen og Valentinsdagen. Og selvsagt var det mye lykke. Noe annet hadde da også vært rart, eller hva?

    Misforstå meg rett. Jeg kan også fruste i kaffeselskaper, litt avhengig av hvem jeg drikker kaffe med. Men i et selskap med representanter fra nærmeste familie, litt fjernere slektninger, fjerne slektninger av mannen, gamle skolevenner og andre bekjente ville jeg aldri ha diskutert eksempelvis sjefen, kollegaer, hva jeg irriterer meg over med mannen, familien og så videre. Så gjør jeg da heller ikke det på Facebook. Men å gi uttrykk for frustrasjon sånn på generell basis, uten å utlevere andre, det gjør jeg. Innimellom.

  • Takk for lenke, MikaT. Må innrømme at jeg ikke ble verken mer eller mindre skremt etter å ha lest artikkelen. Mest kjent stoff.

    Når det gjelder spisset innhold stiller jeg meg mer kritisk til Google, som plasserer reklame på bakgrunn av innholdet i e-post sendt med Gmail. Nesten litt creepy å tenke på at innhold som er ment å være bare for mottaker fanges opp og danner utgangspunkt for reklame. Men på den andre side, vi vet jo om det da, og står fritt til å bruke annen e-postleverandør.

  • Dette var interessant!
    Synes mange er ukritiske i sin bruk av sosiale medier.. spesielt på FB. Selv har jeg ikke åpen eller privat profil på FB.

    Selv synes jeg det er er ufattelig at så mange åpenbart mener det er interessant for gud og hvermann å å nyttig informasjon om hva de har til middag eller hvilken film de skal se på kino..

    Men det verste med hele FB er mobbingen som så lett kan oppstå, og som oppstår, blant unge mennesker. Ikke bra.Gjennom falske profiler feks.

    God helg til deg:)

  • Måtte gi opp å komme gjennom alle kommentarer i religionsinnlegget…
    Bra skrevet, som alltid, Liv-Inger! Jeg tror ikke sosiale medier er et slags maskeradeball. Kanskje for noen. Men det skinner igjennom, tror jeg. Og at noen vil vise fram sine beste sider, det positive som har skjedd – vel, sånn er det jo IRL også.
    Jeg skriver lite på fb. Jeg skriver ganske mye i bloggen. Men i bloggen prøver jeg å være fornuftig, og tenker nøye gjennom det jeg deler. Men man blir litt blinda etterhvert…Jeg prøver å gi et riktig bilde av meg og oss i bloggen. Men det er jo en del som man ikke skriver om.
    Reklame rettet mot meg og min målgruppe gjør meg ingenting.

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg