 |
| Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com |
Ferien nærmer seg slutten. Fire uker har gått i rekordfart. I morgen er det back to business. Jeg er ikke i nærheten av å være klar. Motivasjonen glimrer med sitt fravær. Men i disse dager er vel manglende arbeidslyst strengt tatt for bagateller å regne.
Vi var i Kristiansand da bomben smalt. Det var siste dagen vår på Sørlandet, før ferden nordover tok til. Vi kjørte nordover. Ungene hørte på musikk på iPodene sine. Vi voksne hørte på radio. Som de fleste andre nordmenn ble også vi nyhetshungrige som aldri før i dagene etter terroren. Informasjonsbehovet var enormt. Vi har sittet som klistret til TV-skjermen. Slukt alt som har vært skrevet på nettavisene. Vi ønsker å forstå. Men er det i det hele tatt mulig å forstå handlingene til en mann som lever i en virkelighet helt på siden av det etablerte samfunn? En med vrangforestillinger av uante dimensjoner?
9-åringen vår har fått med seg mye av det som har skjedd. Hun spør. Vi svarer som best vi kan. 6-åringen er ikke like opptatt av det. Men hun vet at en slem mann skjøt og drepte mange uskyldige unge mennesker. At han sprengte en bombe i Oslo, og at også denne tok uskyldige liv. Og så vet hun at vi er lei oss. At mange i Norge er fryktelig lei seg. Hun har sett blomstene. Lysene. Tårene.
Jeg er stolt over lederne våre. Over statsministeren. Retorikken Stoltenberg har brukt skal ha mye av æren for den verdighet som har preget reaksjonene over hele landet. Jeg er glad og takknemlig for at det hersker bred politisk enighet om at terroren ikke skal gi grobunn for hat. At vårt svar tvert imot skal være mer demokrati. Mer åpenhet.
Men jeg sitter med en ekkel følelse av at 61 år gamle Sissel Wilsgård, som selv ble skadet da bomben smalt i regjeringskvartalet, har rett i uttalelsen hun kom med i gårsdagens Nordlys. Der sa hun nemlig at det er bra for den norske folkesjela at ikke muslimer sto bak terrorhandlingene. Hadde Ola og Kari Nordmann reagert på samme måte dersom islamske fundamentalister hadde vist seg å være ansvarlig? Jeg er ikke så sikker på det. Vi så det allerede den fatale fredagen. Før det ble klart at en nordmann sto bak. På Twitter kunne vi lese om uskyldige muslimer som ble trakassert i Oslos gater. To unge hijabkledde jenter ble plaget like ved Grønland. En pakistaner som gikk gjennom Sofienbergparken opplevde at folk på hjørnepuben ga en Hitler-hilsen og ropte skjellsord til han. En annen ung pakistaner ble revet av bussen og regelrett banket opp.
I sin appell på Rådhusplassen i Oslo mandag etter terroren sa Stoltenberg følgende:
Vi staker ut kursen for det norske folk etter 22. juli 2011. Det blir et nytt Norge, men hvilket Norge bestemmer vi selv. Det eneste jeg kan si er at Norge skal være til å kjenne igjen. Mer åpenhet, mer demokrati, fasthet og styrke, det er oss, det er Norge.
Hvordan kan hver enkelt av oss bidra til å stake ut kursen for det nye Norge? Hvordan blir det nye Norge? Selv håper jeg at vi blir flinkere til å se hvert enkelt menneske, uavhengig av hudfarge og religion. At vi jobber for større verdighet i innvandringsdebatten. Ikke at vi skal være naive. Men retorikken kan vi gjøre noe med. Jeg håper de verdiene som har kommet til syne gjennom sorgprosessen så langt får leve videre. At fokuset på samhold vedvarer. At kjærligheten rår, også når vi stilles overfor vanskelige situasjoner i fremtiden. La oss jobbe for å gjøre den norske samfunn til et varmere og mer inkluderende samfunn. Ondskapen traff oss denne sommeren. Men ondskapen vant ikke. Den lærte oss tvert imot noe viktig. Noe vi tar med oss videre. Og som skal bidra til å gi oss et nytt og bedre Norge.
Avslutningsvis har jeg lyst til å lenke til Are Kalvøs blogginnlegg «Ting vi liker med dette samfunnet». Innlegget er delt i sosiale medier i stor skala det siste døgnet. Vel verdt å få med seg.
…..
Jeg skal fortelle om ferien vår i et senere innlegg. Det var bare umulig å hoppe bukk over tragedien som rammet så mange uskyldige både i Oslo og på Utøya her i bloggen. Min dypeste medfølelse til alle berørte.
