Hun hyler som en stukket gris. Iiiiik! Det går gjennom marg og bein. Jeg ser på henne og smiler. Hun har det som plommen i egget der hun ligger sammenkrøpet som en ball på fanget til storesøster, og uler alt hun er god for. Det er lykken på jord når storesøster på 13 herjer med lille frøken fjong på 6. Det syns i alle fall 6-åringen. Og mammaen hennes. Det et sånn det skal være, tenker jeg. Så får det heller være at det innimellom smeller i dørene, og hylene har en helt annen tone enn den som fyller svigerfars hytte denne langfredagen. Søskenkjærlighet. Elsk, hat. Heldigvis mest av det første.
Jeg er privilegert som har tre herlige jenter i livet mitt. Tre unike små mennesker jeg har lagd helt selv. Eller med en viss assistanse fra mannen da, det er vel greit å være ærlig i disse påsketider. Disse tre menneskene får jeg lov til å følge på ferden gjennom livet. Gjennom gleder og sorger, stort og smått. Jeg blir rent andektig her jeg sitter. For et ansvar. Forvalter jeg det klokt? Hvordan er jeg som mamma? Streng, men rettferdig? Eller helt på bærtur? De tre som har best forutsetninger for å svare, skal slippe.
Jammen blir man sårbar når man får barn. Hjertet ligger plutselig lagelig til for hogg. Små øyeblikk kan sette i gang et følelsesregister uten like. Og innimellom renner det over. Sånn som nå. Men jeg skal sette strek. Mødre som lar hjertet renne over sånn i det offentlige rom – det er flaut, det!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com