Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.
Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.
Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?
Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende.
Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.
Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.
En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:
Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.
Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain
Comments
Kristin S.
Ja, engasjement er viktig! Tror damer I større grad enn menn er opptatte av de sosiale relasjonene, og derfor er mere redde for å […] Read MoreJa, engasjement er viktig! Tror damer I større grad enn menn er opptatte av de sosiale relasjonene, og derfor er mere redde for å hevde sin mening i redsel for å havne utenfor det gode selskap. Jeg ser det i jobben min som lærer i barneskole, jentene velger i større grad venner etter hvem de liker å være sammen med og samhandler godt med, mens guttene I større grad velger ut i fra interesser. De som liker å spille fotball, gjør det, mer uavhengig av hvem andre som er på banen. Jentene bestemmer seg for hvem de vil være sammen med, for så å velge lek eller aktivitet. Kanskje er det en sammenheng her mellom det å tørre å ta ordet, engasjere seg I offentligheten og stikke hodet fram. Da må man også være klar for å møte motstand. Å utfordre andres meninger, kan oppleves som skummelt fordi man kanskje setter seg selv i fare for å havne utenfor det fellesskapet man ønsker å være en del av. Akkurat nå synes jeg faktisk det er litt skummelt å skrive denne kommentaren, nettopp av frykt for å få motstand. .. Men, jeg tar deg på ordet og utfordrer meg selv, engasjerer meg - og tør å være synlig! ? Read Less
livinger
to Kristin S.
Så flott at du utfordrer deg selv med å legge igjen en kommentar her. Ingenting er bedre enn det. Tror du har rett i at […] Read MoreSå flott at du utfordrer deg selv med å legge igjen en kommentar her. Ingenting er bedre enn det. Tror du har rett i at kvinner er mer opptatt av det sosiale enn det menn er. Og så vil vi jo gjerne bli likt! Så vi passer bedre på å ikke ta grep som kan plassere oss utenfor fellesskapet. Her bør kanskje vi som er voksne gå foran som gode eksempler. Jeg syns i alle fall det er viktig å vise neste generasjon at det er lov å stikke seg litt fram. Lov å ville. Og ikke minst, de bør få vite at motstand ikke er farlig. Men jeg vet, lettere sagt enn gjort. :-) Read Less
Anne-Helene
Jeg tenker at den store forskjellen er hvor vi kvinner lar engasjementet være synlig, for jeg klarer ikke helt akseptere at kvinner ikke er engasjerte. […] Read MoreJeg tenker at den store forskjellen er hvor vi kvinner lar engasjementet være synlig, for jeg klarer ikke helt akseptere at kvinner ikke er engasjerte. Jeg tenker ikke bare på din tekst, men den generelle bilde som vises av kvinner i samfunnsdebatten. Jeg tror kvinner er vel så engasjerte som menn, bare mer kresne på hvor og hvordan engasjementet uttrykkes. Vi er kanskje mer trygghetssøkende og ytrer oss der risikoen for motstand er minst? Og jeg er veldig enig i Kristins tanker, jeg tror det er en kjønnsforskjell her som går på det relasjonelle kontra det "saklige" (menn viser absolutt følelser i debatter, men det forstås gjerne på en annen, ikke-personlig måte enn når kvinner viser følelser). Read Less
livinger
to Anne-Helene
Vi er helt klart mer trygghetssøkende. Derfor rekker vi ikke like ofte opp hånda, enten det er i politikken, i en debatt på Facebook, eller […] Read MoreVi er helt klart mer trygghetssøkende. Derfor rekker vi ikke like ofte opp hånda, enten det er i politikken, i en debatt på Facebook, eller når det lyses ut lederjobber vi faktisk er kvalifisert til. Jeg mener det er en stor utfordring. Muligheten til å påvirke er ikke like stor hvis du deler engasjementet bare med en engere krets av venner og familie. Men blir nysgjerrig, hvis kvinner er like engasjerte som menn, hvor kommer engasjementet til syne? Read Less
Anne-Helene
to livinger
Gjennom likes og overfor folk som mener det samme som oss, for ved å dele meninger (der vi er enige) bekreftes vi av den andre […] Read MoreGjennom likes og overfor folk som mener det samme som oss, for ved å dele meninger (der vi er enige) bekreftes vi av den andre og vi bekrefter den andre. Det er altså en større nærhet til meningene, de er mer knyttet til identiteten enn det jeg opplever at meninger er for menn. Enighet er et mål i seg selv for kvinner, har jeg inntrykk av, og meninger som avviker fra egne standpunkt oppfattes som kritikk av deg som person, ikke nye innfallsvinkler til saken. Det er ofte ikke noe skille mellom sak og person. Read Less