En ødeleggende foreldregenerasjon?

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. september. Jeg blir fortsatt rent svimmel av glede når selveste Odd Klaudiussen illustrerer skribleriene mine. Sååå stas! 

Forrige helg gikk innlegget “Det tause opprøret” sin seiersgang i sosiale medier. Her beskriver politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, dagens foreldre som en gjeng strebere som stiller så høye krav til barna sine at de sliter dem aldeles ut. De unge blir etter sigende så traumatisert av foreldregenerasjonens fokus på at alt er mulig at de ender opp enten som tapere eller som utslitte flinkiser.

I innlegget skriver Skartveit at dagens unge kjenner på en rekke krav fra samfunnet rundt dem. “Fra foreldregenerasjonen. Fra voksensamfunnet, der det er viktig å være veltrent og vellykket”. Shit. Jeg løp min første halvmaraton forrige lørdag. Bragden ble behørig dokumentert både på Facebook og Instagram. For jeg var stolt som fy, og lot vennene mine i sosiale medier ta del i gledesrusen. Ga jeg samtidig et signal om hvor veltrent og vellykket jeg er? Og ikke minst, la jeg i min naivitet press på neste generasjon om at halvmaraton, såpass må man da klare?

Jeg tror vi foreldre gjør lurt i å trekke pusten et øyeblikk, og reflektere over hvor mye av kritikken vi skal ta inn over oss. For jammen er det nok av kritikk å ta tak i. “Sverting av foreldre er utrolig populært […]. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser”, skrev barnepsykolog Magne Raundalen i kronikken “Slipp foreldrene fri – fra båsene” i Aftenposten i sommer. Han viser til de mange karakteristikkene vi foreldre må tåle. Den ene dagen omtales vi som tigerforeldre som i vårt prestasjonsjag driver våre egne barn inn i depresjonens mørke klør. I neste øyeblikk får vi passet påskrevet fordi vi er curlingforeldre som soper foran arvingene så de seiler inn i fremtiden som mentalt daukjøtt.

Kan ikke ekspertene bare bli enige da? Hvordan skal vi opptre? Hva kan vi si til de unge håpefulle når de spør oss til råds om alt fra fritidsaktiviteter til skolevalg? Og hvordan blir de, den gjengen som vokser opp med så håpløse foreldre som oss? Skaper vi generasjon prestasjon, eller er det bomullsgenerasjonen vi må påta oss skylden for?

Selv velger jeg å ikke la meg knekke av kritikken. Jeg tenker at foreldre flest gjør sitt beste. Visst kan vi trenge noen gode råd på vår oppdragerferd. Men jevnt over kommer vi langt med sunt folkevett. Jeg syns i alle fall kritikken har gått i overkant langt når Skartveit i sitt innlegg fremstiller det som et krav fra foreldregenerasjonen at barna skal bli lykkelige. Det er ikke et krav, det er et ønske. Og det skulle da ellers bare mangle! Vis meg den mor eller far som ikke ønsker at barna skal ha det bra? Betyr det at vi er blottet for forståelse for at de unge vil møte på utfordringer på sin vei? Slett ikke.

Som foreldre kan vi bidra til å dempe de unges oppfatning av at alle andre er så lykkelige, en forestilling man lett kan danne seg når man ferdes i sosiale medier. Den digitale utviklingen stiller krav om oppdatert sosial kompetanse, også for oss voksne. Vi bør også bli flinkere til å gi råd med utgangspunkt i barnas forutsetninger og ønsker. Har du en mastergrad selv, betyr ikke det at høyere utdanning er det eneste rette for poden. Kanskje er yrkesfag riktig for barnet ditt? Eller en pause rett og slett? For jammen kan det virke overveldende å skulle gjøre sitt karrierevalg mens man fortsatt er tenåring. Kan vi til og med bli flinkere til å forklare at det ikke nødvendigvis er snakk om valg for livet? Man kan ombestemme seg. Som er helt supert, tenker jeg, som i en alder av 37 ennå ikke helt vet hva jeg skal bli når jeg blir stor.