En ny hverdag venter

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er over oss. Ute gulner skogen, mens gradestokken kryper stadig lengre nedover. De lyse sommernettene her nord blir mørkere og mørkere. Inne tenner vi stearinlys, og gleder oss over at gullrekka på NRK igjen skal underholde oss mang en fredagskveld fremover. Det er høst.  

Høsten er en fin tid. Nå skal det sies at sommeren aldri kom til oss her nord i år. Kalenderen viste både juni, juli og august, akkurat som tidligere år. Men sola glimret mer eller mindre med sitt fravær hele veien. Vi hadde noen fine dager. Men noen ordentlige godværsperioder fikk vi aldri. Når vi nå pakker bort sommertøyet til fordel for ullundertøy, luer og votter, er det med en erkjennelse av at både shortser og sommerkjoler fint kunne ha ligget godt nedpakket innerst i boden gjennom alle de tre såkalte sommermånedene.

Men høsten markerer uansett begynnelsen på noe nytt. Det gjør den alltid, ikke minst for de mange småbarnsfamiliene her til lands. Et nytt skoleår venter for skolebarna. Et nytt barnehageår for de minste. For vår lille familie blir det mye nytt denne høsten. For vi flyttet i slutten av juni. Eldstejenta har begynt på en ny skole. Og 5-åringen har byttet barnehage. Vi har riktignok bodd her før. For bare to år siden. Så det meste er kjent for både store og små. Men det kribler litt ekstra i magen likevel.

Akkurat i kveld kribler det ekstra mye. For i morgen blir også yngstejenta barnehagejente. Et helt år er gått siden den lille bylten kom til verden. Det er nesten ikke til å tro. En bekjent av meg, også hun trebarnsmor, forklarte en gang at yngstejenta hennes bare ble født, og vips så var hun skolejente. Det begynner å ane meg hva denne moren snakket om. Med tre småttinger i hus skjer det liksom noe hele tiden. Man får en følelse av at tiden aksellererer. Den rett og slett raser av sted. Litt skremmende, spør du meg.

Men jeg fortviler ikke. Minstejenta er sosial og stort sett i strålende humør. Jeg tror hun kommer til å tilpasse seg barnehagehverdagen på et blunk. Da blir det vel verre for mor selv. Det begynner å demre for meg at siden dette (etter all sannsynlighet) er vårt siste barn (tror det holder med tre, nå er det fullt i bilen), var dette også min siste foreldrepermisjon. Hva skal jeg gjøre nå da? Bare jobbe til jeg stuper? Ingen flere barsellunsjer? Ingen babytreff? Ingenting babyrelatert whatsoever??!

Hmmm, det er nesten så jeg ikke vil ta det helt inn over meg. Kanskje jeg heller skal gå og gjøre noe vettugt. Få tankene over på noe annet. Jeg har en stor kleshaug som venter på å bli strøket. Og så bør jeg vel strengt tatt stryke merkelapper på klærne til minstejenta. Hjelpes??! Minstejenta begynner i barnehagen i morgen?!? Det lar seg visst ikke fortrenge…