En ny høst

En ny vår, heter det om nye muligheter. Jeg velger meg høsten. Høsten 2021.

I snart halvannet år har vi levd med smitteverntiltak som følge av den pågående koronapandemien. Her i nord har vi vært heldig. De mest inngripende tiltakene for folk flest varte ikke lenge. Likevel har koronaen fått store konsekvenser, på ulike måter i folks liv.

Selv har jeg brukt mye energi på å finne min plass i koronalandskapet. Vanskelige valg er tatt. Jeg har avviklet bedriften jeg startet for 8 år siden. Sagt farvel til håp, drømmer og fantastiske kollegaer. Jeg vet ikke om det er pandemien eller alderen som har skylda, men store, eksistensielle spørsmål har meldt seg, av typen:

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Nå tenker du muligens at undertegnede vel strengt tatt er blitt stor for lenge siden. Sant nok. Likevel tar jeg meg selv i å fundere på hva jeg har lyst til å bruke tida mi på framover. Svaret har jeg ikke. Jeg elsker faget mitt. Tør påstå at jeg er dyktig til og med (fuck janteloven!), både som digital redaktør og prosjektleder. Men om det er det jeg skal drive med til jeg ligger under torva? Jeg vet ikke.

Mens jeg funderer har jeg tatt et steg tilbake. Og ett til siden. Eller noe sånt. Etter litt fram og tilbake det siste året, har jeg valgt å takke av i byråbransjen. Jeg har startet for meg selv, og kjører på for fullt med utleie til en kunde jeg kjenner godt. Samtidig setter jeg meg på skolebenken igjen. Ikke for påfyll, men for å lære noe helt nytt. Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) ved Nord Universitet venter på meg de neste to årene. Om jeg skal bli lærer når jeg blir stor? Hvem vet. Jeg har uansett klokketro på at pedagogisk kompetanse er nyttig for alle som jobber med formidling. Eller la meg omformulere det: Jeg har klokkertro på at pedagogisk kompetanse er nyttig for alle. Punktum.

Jeg hadde min første arbeidsdag etter ferien i dag. I neste uke skal jeg til Bodø på studiesamling. Akkurat som ungene har jeg handlet inn både skrivebøker og fine penner til skolestart. Og bestilt et lass av pensumbøker. (Shit, hadde glemt hvor mye faglitteratur man må lese som student.) Uansett hva jeg måtte finne på de neste 20 årene i arbeidslivet – denne høsten blir et spennende skritt på veien.

Du da, hva skal du bli når du blir stor?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Oksana Mizina

Legg igjen en kommentar

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 44 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg