De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.
Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.
At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.
Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.
Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn «jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler». Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.
Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig…
Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf
