En aerobicinstruktørs vokabular

I går var jeg på trening igjen. For første gang på et par måneder. Eller jeg har jo trent i sommer da. Det er ikke det. Men på treningssenteret har jeg innehatt status som støttemedlem siden begynnelsen av juli. Jeg er sær av meg. Har liksom noen favoritter på timeplanen, og er heller lite åpen for å prøve nye timer. Dancestep er favoritten. Timen startet opp igjen etter ferien for et par uker siden. Men forpliktelser som fotballmamma har stukket kjepper i hjulene for min deltakelse så langt. Men ikke i går. Da var det mors tur til å dra på trening. Og fy, så gøy det var! Alltid gøy!

Anyway, mens jeg snublet svingte meg rundt på stepen spratt et blogginnlegg jeg har tenkt på lenge frem fra underbevisstheten. Om aerobicinstruktører og de rare tingene de sier! Nedenfor finner du et knippe av mine favorittutsagn, fritt etter egen hukommelse. Og la meg understreke, disse uttalelsene er basert på år med støttemedlemskap på diverse treningssentre. Ingen instruktører trenger å føle seg spesielt truffet. Dere er stort sett av samme ulla, hele gjengen!

Om lemmer som henger og slenger

Timen har akkurat startet, instruktøren står med brede bein, ruller energisk på skuldrene og skriker:
Vi starter med å sette skuldrene på plass!!

What? Ikke visste jeg at skuldrene var out of place. Nuvel. Jeg er ikke vanskeligere enn at jeg gjør som instruktøren sier. Ruller frenetisk på skuldrene mens jeg ser meg i speilet for å forsikre meg om at skuldrene virkelig er på plass! De er som regel det. Enda bedre er det på starten av en bosutime. Da hopper vi ukontrollert elegant opp og ned på halvballen mens instruktøren forteller at vi skal koble på magemuskulaturen. Eh, det er vel ikke nødvendigvis snakk om å koble den på. Mer et spørsmål om man i det hele tatt har magemuskulatur, og om man i så fall er i stand til å finne den der man strever for å holde balansen.

Aerobicinstruktører lyver!

Aerobicinstruktører er noen jævler på å lyve! De sier for eksempel rett som det er: Dere, dette er enkelt! Nei, det er ikke enkelt. Det er derfor vi ser på dere med spørrende blikk mens vi kaver rundt som høns på speed!

Og en annen løgn, brukes i forbindelse med at instruktøren legger nye snurrer til en blokk vi allerede har øvd inn: Det er akkurat det samme som før, akkurat det samme! Nei, det er ikke det samme! Hadde det vært det samme hadde det jo ikke vært snurrer både hit og dit og overalt! Det er snurrene som skaper så mye krøll for oss. Som får oss til å snuble over kassene mens vi utgjør en fare for oss selv og omgivelsene (særlig den stakkaren som tilfeldigvis står på stepkassa ved siden av).

For ikke å glemme, den største løgnen av dem alle: Folkens, siste gang! Dette er siste gang, peis på! Dette skrikes ut med sånn overbevisning at jeg lurer på om de tror det selv?! Målet er selvfølgelig å få oss stakkars hobbymosjonister til å hente ut siste rest av krefter. Og selv om vi er døden nær gjør vi som instruktøren sier. Vi peiser på! Men tror du det er siste gang? Aldri! Dette er et luretriks! For plutselig hører du over høytaleranlegget: to runder til! Du kjenner du er fristet til å gå frem og gi torturisten instruktøren et realt kakk i hodet. Men du gjør det ikke. De fysiske lover jobber imot deg. Du er svimmel og desorientert. Beina skjelver. Og du er knapt nok i stand til å løfte armene over skulderhøyde. Det siste du vil er å yppe til kamp mot det eneste mennesket i salen som fortsatt bobler over av energi!

Øyne i nakken

Visste du at aerobicinstruktører er som lærere? De har øyne i nakken! Hvordan jeg vet det? Ta nå en styrketime. Med bosuball for eksempel. Du ligger på magen over ballen. Hever armer og bein i takt med musikken. Etter hvert blir det mer og mer i utakt. For faen, så tungt det er! Du kaster et blikk bort på instruktøren. Han ser bort. Du tar sjansen. På å ta en (velfortjent) pause. Du siger sammen over bosuballen mens du super ekstra oksygen ned i lungene. Det er deilig! Men hva hører du så over anlegget? Liv-Inger, går det bra? Hva i svarte? Så han det? At jeg tok pause? Argh! Bare å klistre på seg et smil og fortsette. Men altså, nesten gang skal jeg spille instruktøren et puss. Jeg skal spille død! Bare ikke svare der jeg ligger. Til og med holde pusten kanskje. For maksimal effekt! Slenge ut tunga og sikle litt! Hah, bare vent. Den som ler sist ler best!

Jeg kunne ha ramset opp en zillion andre eksempler. Men jeg skal spare deg. Blogginnlegg bør ikke være for lange, vet du! Men har du gode bidrag å komme med fra egne treningsopplevelser vil jeg gjerne høre dem. Kanskje kan vi skrive bok? «Aerobicinstruktører og de idiotiske tingene de lirer av seg»! Noen med kontakter i forlagsbransjen?

Illustrasjonsfoto: prostock_studio / Shutterstock.com