 |
|
| Bildet er fra NRKs videoklipp |
I går fikk vi se en ny side av den fantastiske og ikke minst karismatiske idrettsmannen Petter Northug. Mannen som har en egen evne til vekselvis å begeistre og å provosere, viste i går at han også har en følsom side. Vi kvinner liker jo følsomme menn. Derfor er jeg overbevist om at kvinner i alle aldre satt med tårer i øyekroken og så på scenene som utspant seg i målområdet da trønderen stormet inn til gull på tremila. Jeg er også ganske sikker på at bloggen til Northugs kjæreste, Rachel Nordtømme, har hatt et kraftig økende antall klikk det siste døgnet. Alle vil vite hvem hun er, blondina som har sikret seg landets mest omtalte skigåer. Digresjon: Sier man forresten «skigåer»? Han går jo ikke akkurat på ski, han mer løper/hopper/spurter som om han har fanden selv i hælene.
Men som tittelen indikerer skal dette innlegget handle om det jeg og selveste Northug har til felles. Og det er her krampegråten kommer inn. Da Northug gikk i mål i går kastet han seg overende i ren utmattelse. I gledesrusen og forvirringen ble han liggende og hulke. «Å fy faen», gråt han. «Yes», kom det også. Et par ganger. Han var så glad og takknemlig at følelsene rent tok overhånd. Han hadde nådd målet sitt, et mål han har jobbet hardt for å nå. Ikke rart han ble litt ekstatisk?
Akkurat sånn er det for meg også når jeg når mine mål. Den oppvakte leser har sikkert fått meg seg at jeg har et lite prosjekt på gang. Et hverdagsprosjekt, der målet er å komme opp med en rekke små grep som kan bidra til å lette en travel hverdag. Mitt første konkrete grep handler om forberedelser. Eller planlegging om du vil. Jeg skal nemlig finne frem klær og utstyr til barnehage, skole og jobb kvelden i forveien. Målet er å redusere mengden stress og kaos på hverdagsmorgenene. Torsdag i forrige uke gikk det riktig så bra. To stykk voksne og tre barn kom seg smertefritt ut av huset. Alt av klær var med. Det samme var alt av sekker. Se for deg denne bloggedamen liggende i krampegråt over rattet på familiebilen. Hun storhulker i pur glede over at morgenen gikk så greit! Jeg beviste for meg selv og verden at det lar seg gjøre!
Et annet eksempel: Familien på fem kommer utmattet hjem fra en lang dag på jobb, i barnehage og på skole. Vi voksne stresser. Ungene maser. «Er det ikke mat snart?», gnåler de. Hadde de orket å se seg rundt hadde de jo sett at maten ikke akkurat er like rundt hjørnet. Den må jo kokes. Stekes. For ikke å snakke om handles inn! Men altså, noen ganger hender det at mor (eller far (men som oftest mor)) i huset har planlagt godt. Råvarene er handlet inn. Oppvaskmaskinen ble tømt kvelden i forveien. Alt er på stell. Det er bare å hive seg rundt, smekke sammen et sunt og raskt måltid, og invitere til bords. Ungene spiser uten å klage, både fisken, potetene og ikke minst grønnsakene! I sånne situasjoner finner undertegnede grunn til å slenge seg ned på gulvet, gjerne oppå noen TV- eller datakabler, og hulke av glede! Familieharmoni! Man kan jo bli ekstatisk av mindre!
Så jeg skjønner Petter. Det er klart man lar alle hemninger fare når man lykkes med å nå sine mål. Greit nok at vi har litt ulike mål, jeg og Petter. Han blir verdensmester. Jeg høster såvidt et snev av ære og berømmelse innenfor husets fire vegger. Men alt er relativt. I min verden er det å lykkes med å få maten på bordet før noen av husstandsmedlemmene omkommer av sult, og ikke minst uten at noen mister en tann eller to i tumultene som gjerne oppstår i forberedelsesfasen, like stort som det må være for Petter å gå inn til gull i Kollen!
Du har fått med deg Petters hulking i målområdet forresten? Eller? Hvis ikke må jeg nesten spørre, hvilken planet har du vært på det siste døgnet?
På NRKs nettsider kan du se gledesscenene
Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg ikke mener noe ondt med å harselere med episoden. Northug har måttet tåle mye pes fra landslagskameratene etter at bildene rullet over skjermen i går. Det skal han ikke bry seg om! De er bare misunnelig! Så det så. Det er en selvsikker seierherre som lar følelsene få fritt spillerom! RESPECT!
