Det vanskelige valget: hvor skal vi bo?

Det vanskelige valget: hvor skal vi bo?

Dagens innlegg hos Mammadamenaurasau - home is where the heart is traff meg midt i magen. Sliter du også med å ta et valg? spør hun. Og forteller om hvordan hun og mannen etter å ha vurdert frem og tilbake over flere år, endelig har bestemt seg for å selge boligen på Nesodden for å flytte nærmere familien i Sandefjord.

Denne beslutningsprosessen har også vi vært gjennom. Flere ganger. Først da vi etter tre år som studenter i Oslo bestemte oss for å forlate hovedstaden til fordel for Tromsø i forkant av eldstejentas ankomst. Men det var egentlig ikke noe vanskelig valg. Vi er nordfra begge to. Å stifte familie i sør var aldri noe alternativ. Verre var det da vi for fire år siden bestemte oss for å si farvel til Tromsø, for å flytte nærmere familien i Midt-Troms. Vi visste at det ville bli en overgang. På mange måter. Vi visste også at det sikkert kom til å føles greit det første året, og var derfor enig om at vi skulle konkludere først etter det andre året. Det jeg likevel ikke helt hadde sett for meg var at vi skulle konkludere med å flytte tilbake til Tromsø igjen. Men det gjorde vi altså.

 Var det et vanskelig valg? Gjett! Mammadamen beskriver det godt: Noen valg er så vanskelige at de nesten kan rive deg i to! Sånn var dette valget. Hvorfor? Jo, fordi det er fordeler og ulemper med alt. Bolig var en grunn til å bli boende på hjemstedet vårt. Man får ganske mange flere kvadratmeter bolig per tusenlapp der enn i boligversting Tromsø. Jobb derimot talte for å vende tilbake. Ikke at jobb er alt her i verden, men både jeg og mannen er opptatt av å ha jobber vi trives i og som gir oss de faglige utfordringene vi ønsker oss. Fritids- og kulturtilbud talte også for å returnere. Ikke at vi er så urbane av oss. Vi renner ikke ned utestedene i Tromsø, for å si det sånn. Men vi liker å kunne gå ut og spise en kveld, uten å sitte alene på restauranten. Nærhet til familien da? Vel, da vi satte opp separate lister med gode grunner for og imot å flytte tilbake var dette med nærhet til familien det eneste argumentet vi ikke helt klarte å plassere.

Det som talte mest for å flytte hjem (ja, hjem!) til Tromsø igjen var nærmiljøet. Vi slo oss nemlig ned i akkurat samme boligfeltet som vi flyttet fra to år tidligere. Jeg er selv oppvokst i ei bittelita bygd. Vi snakker vel 150 innbyggere eller så. Og det sier jeg bare, aldri at jeg kunne ha etablert meg på et så lite sted! All verdens respekt for dem som gjør det og syns det er greit. Men det er ikke noe for meg. Jeg vil at barna mine skal kunne gå til vennene sine, uten at det må plottes inn i kalenderen x antall dager i forveien på grunn av lange avstander og planlegging av skyss. Jeg vil at de skal ha nærhet til fritidsaktivitetene sine. Ikke at tettstedet vi bosatte oss på for fire år siden er et bittelite sted. På ingen måte. Men her i Tromsø bor vi i et boligfelt som først og fremst huser mennesker i samme livssituasjon som oss: småbarnsfamilier. Det er et yrende liv i feltet her. Mødre og fedre er ute med ungene sine om ettermiddagen og i helgene. Det er sosialt, for både store og små. De to skolejentene har hver ca. 25 klassekamerater bare i dette boligfeltet. De resterende 25 bor maks 2 kilometer unna. Det liker vi! Og det liker jentene!

Angrer jeg så aldri på det valget vi tok? Vel, det hender jeg spør meg selv (og mannen) om vi ofret for mye. Om nærhet til ungenes besteforeldre burde ha gruset all annen argumentasjon. Men jeg vet jo at det er feil. Vi må bygge vårt eget liv. Her hvor vi trives. Så får det heller være at små besøk i hverdagen erstattes av helgebesøk i ny og ne. Man kan ikke få alt her i livet. Man må ta noen valg. Så er utfordringen å slå seg til ro med det valget man har tatt. Ikke like enkelt alltid. Særlig for sånne som meg, som synes programmert til å tenke «hva hvis» hver gang livet butter litt imot.

Hvilke vurderinger har du gjort i valg av bosted? Og er du fornøyd med det valget du har tatt?

Illustrasjon: Brandi Girl

Legg igjen en kommentar

15 comments
  • Hei Liv-Inger,

    så gøy at jeg inspirerte deg til å skrive. Synes du beskriver dette veldig godt. Og historien din om hvordand ere valgte og revalgte har jeg faktisk tenkt litt på. Gad for at du skriver hele her. Det er som du sier at det er fordeler og ulemper uansett og det er ikke alltid så lett å vurdere dem opp mot hverandre. Vi har slitt veldig med akkurat det. Og ikke minst har det vært vanskelig fordi dette betyr så mye for barna. Det er så trygt og godt her vi bor, og man vet hva man har, men ikke hva man får.

    Vel, vel, vi får ihvertfall huset vi har drømt om og som passer oss som familie perfekt. Og i forhold til jobb spiller det jo ikke så stor rolle for meg hvor jeg bor. Men det blir klart en spennende overgang.

    Ønsker deg en flott kveld. Og igjen, veldig fint å lese din historie og om dine erfaringer.

    Klem Karianne

    Ps Jeg bor på nesodden nå, forresten. Ikke Drøbak;)

  • Jeg har vært heldig. Min mann oppga sitt hjemsted for mitt. Her har vi både jobber og familie. Datter og svigersønn bare 30 min unna. Foreldrene mine bare 10. Ikke mange av kollegene mine har det slik.

    Jeg er glad for at jeg har sluppet de vurderinger mange må gjennom for å kunne land.

  • Interessante refleksjoner! Vi driver som du vet og funderer på valg av bosted nå. Hit eller dit? Lite eller stort? Sjelfullt eller praktisk? Gammelt eller nytt? Mange valg å ta og mange gode argumenter på alle sider. Heldigvis har vi fortsatt noen måneder på oss før vi er nødt til å velge.. 🙂

  • Hei Karianne!

    Svarte at jeg bommet med Nesodden og Drøbak. Ble i tvil. Og googlet. Men jeg må ha gjort ekstremt dårlig research. For gjennom søket mitt fikk jeg bare bekreftet noe jeg trodde var rett. Og så var det feil. Ja ja. Lærdom i det også. Jeg endrer. 🙂

    Er en utrolig krevende prosess dere har vært gjennom. Godt dere har kommet frem til en løsning dere er fornøyd med. Jeg er sikker på at det blir bra for dere! Det er jo ingen spontan avgjørelse akkurat dette. Og for å si det sånn, de færreste gjør jo som oss. Flytter tilbake. De fleste trives der de kommer. Det ble likevel bare feil for oss, av flere grunner.

    Lykke til med flyttingen! Må innrømme at jeg er glad det ikke er jeg som skal pakke i esker. 😉

  • Du er kjempeheldig! Som har sluppet hele denne beslutningsprosessen.

    Vi er fra samme sted, mannen min og jeg. Vår utfordring var at vi begge har lagt hjerter vårt igjen i nærmeste by, Tromsø. Så her ble vi da altså, til tross for en liten snarvisitt på hjemlige trakter.

  • Vi er SÅ glade for å ha dere tilbake i nabolaget. Det er vanskelig å velge, og vi har også tenkt tanken på om vi burde flytte på landet hvor vi kan få flere kvm for en litt rimeligere penger, samt komme nærmere familien. Vi har vel landet på at vi har det bra der vi er, og føler at vi har slått rot. Vi er, som dere, heldige med besteforeldre som stiller opp om vi trenger dem. Og så er det jo sånn som du skriver ikke slik at avstanden er så veldig stor. 2 timer i bil, eller 1 time med båt. Vi har bodd i Tromsø nesten halve livet. Vi liker byen. Vi har mange venner her. Ungene trives. Jobbmulighetene er mange. Det kan for oss ikke erstattes av økt antall kvm og stor hage. Magefølelsen sier at vi skal være her.

  • Ja, det er et vanskelig valg! Jeg kunne aldri ha tenkt meg å flytte hjem. Men det hadde vært veldig kjekt å ha besteforeldre litt nærmere – den dagen de blir besteforeldre. Ingen av de er lengre unna enn tre timers kjøring, men det er jo likevel et stykke. Dere er tøffe som har turt å prøve og å kjenne på hvordan det er å bo på bygda. Og tøffe som innså at dere måtte tilbake til byen og nabolaget. Så får man heller ofre litt helger med kjøring til besteforeldrene. 🙂

  • Og vi er så glad for at dere blir! Litt skrekken. Vi kommer tilbake. Dere stikker. Det hadde vært bra timing, det! 😉

    Vi er som dere. Setter pris på Tromsø og alt det byen har å by på. Vi trives her. Og ikke minst her i nabolaget. Her har vi liksom alt. Nærhet til byen, til skole, barnehage, idrettsanlegg og alt det der. Og til fjellet og fjæra. Du får det ikke bedre!

    Klart vi innimellom savner nærheten til ungenes besteforeldre i hverdagen. Men ungene vokser. Behovet for avlasting vil avta. Og som du sier, de er jo rause med å stille opp både våre og deres foreldre! Vi er heldig!

  • Ah, blir litt glad av det du skriver. At vi var tøffe som prøvde, men som likevel flyttet tilbake da vi innså at valget vi tok var feil for oss. For man føler seg jammen sånn passe smart innimellom bare ved tanken på det. Ikke var det spesielt gunstig økonomisk heller, med tanke på et salg som gikk sånn passe bra her (vi solgte da markedet sank i 2008), og ikke minst dokumentavgift x2 og meglerhonorar og greier. Men men, penger er ikke alt her i verden.

  • Kjenner meg godt igjen i det med et nabolag med venner for både dattera og vi voksne. Det er gull verdt. 24 av av niåringens totalt 28 klassevenner bor i en radius på 400 meter eller så.

    Av og til kunne jeg ønske at jeg var fra et mindre sted så jeg kunne flytte hjem, ha råd til et større hus og trives der. Men jobb man trives i, med kort reisevei er viktig, synes jeg.

    Skjønner godt at det er et vanskelig valg å flytte på seg. Selv har jeg jo kun beveget meg så vidt utafor Oslogrensa og syntes det var et stort nok skritt den gangen, he he.

  • Det med nabolag med venner for både store og små er kjempeviktig! Og har man først hatt det, er det vanskelig å gi slipp. Man blir kravstor. Da vi flyttet var det litt sånn "what, bare to jenter fra samme klassetrinn i boligfeltet??!". 😉

    Hadde unektelig vært enklere om vi bare trivdes der hjemme. Men den gang ei.

  • Jeg hadde de samme problemene. Hvor skal jeg flytte? Masse for og i mot, og mye av det var basert på gamle fordommer om bydeler i Oslo. Men, jeg er geograf og kan analysere et sted. Så jeg brukte offentlige data til å sjekke om de stedene jeg trodde var bra faktisk var bra. Og det skrev jeg et blogginnleggg om: http://bit.ly/FlyttetilOslo
    En del pekere til diverse verktøy, f.eks befolknings-sammensetning, kjøretider, skolekvalitet osv.

  • Tenk…. at noen har nøyaktige de samme tankene som meg! Disse tankene er tøffe for meg, men betryggende at andre også har de, og å se dine ressonnementer. Vi/jeg tenker å flytte tilbake til Tromsø…men vi får se..

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg