Den vanskelige foreldrerollen

Den vanskelige foreldrerollen

I lunsjen i dag snakket vi om NRK-programmet Jeg mot meg, hvor åtte unge mennesker med psykiske utfordringer møtes til samtaleterapi med en psykolog, i et forsøk på å få orden på livene sine. Jeg har ikke sett programmet selv, men av samtalen i dag var det særlig fortellingen om ei ung jente som stiller så skyhøye krav til seg selv at hun rett og slett blir syk av det, som gjorde inntrykk på meg.

I Facebook-feeden min i ettermiddag fikk jeg opp en kronikk helseminister Bent Høie har skrevet på NRK Ytring, om nettopp Jeg mot meg og psykisk helse blant barn og unge. Han skriver:

Da jeg var ung fikk vi beskjed om å bli noe. Unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst. Det kan være en tung bør å bære.

Jeg må innrømme at det hugger litt til i mammahjertet. Bidrar jeg til dette forventningspresset gjennom å utfordre damer – og jenter – til å tørre mer? Sier jeg da at en vanlig jobb ikke duger, at det jeg har gjort med å starte egen bedrift liksom er det eneste saliggjørende? Jeg håper ikke det. Visst ønsker jeg å bidra til at flere damer tør å realisere drømmen, men ikke for enhver pris. Og uansett om drømmen er å starte for seg selv, søke på drømmejobben som plutselig ble utlyst, eller ta permisjon fra jobben for å prøve noe helt nytt.

Som mor til tre jenter er dette et tema som berører meg. Samtidig som jeg vil fortelle jentene mine at de kan nå de målene de setter seg, er jeg opptatt av at de må velge noe de har lyst til. Noe som gir dem en opplevelse av mestring og glede. Noe de kan trives med, på sine egne premisser. Vi som foreldre skal ikke legge noen føringer, ei heller samfunnet rundt.

Det er jammen ikke lett å være mor og vite hvordan man skal motivere, uten å legge press på de unge håpefulle. Jeg tror likevel vi kommer langt med litt sunn fornuft og vissheten om at vi gjør vårt beste. For det gjør jeg.

Illustrasjonsfoto: Tanechka/Shutterstock

Legg igjen en kommentar

1 kommentar
  • Kloke ord 🙂 Jeg tror det viktigste vi som foreldre kan gjøre, er å oppfordre ungene til å prøve seg, få nye erfaringer og inntrykk, og å stå i det, selv om det ved første øyekast ikke er det morsomste og enkleste i verden. På den måten blir man jo kjent med seg selv, hva man trives med – og hva man overhodet ikke trives med, hva man er god til og hva man kan ha lyst til.

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 44 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg