Den vanskelige foreldrerollen

I lunsjen i dag snakket vi om NRK-programmet Jeg mot meg, hvor åtte unge mennesker med psykiske utfordringer møtes til samtaleterapi med en psykolog, i et forsøk på å få orden på livene sine. Jeg har ikke sett programmet selv, men av samtalen i dag var det særlig fortellingen om ei ung jente som stiller så skyhøye krav til seg selv at hun rett og slett blir syk av det, som gjorde inntrykk på meg.

I Facebook-feeden min i ettermiddag fikk jeg opp en kronikk helseminister Bent Høie har skrevet på NRK Ytring, om nettopp Jeg mot meg og psykisk helse blant barn og unge. Han skriver:

Da jeg var ung fikk vi beskjed om å bli noe. Unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst. Det kan være en tung bør å bære.

Jeg må innrømme at det hugger litt til i mammahjertet. Bidrar jeg til dette forventningspresset gjennom å utfordre damer – og jenter – til å tørre mer? Sier jeg da at en vanlig jobb ikke duger, at det jeg har gjort med å starte egen bedrift liksom er det eneste saliggjørende? Jeg håper ikke det. Visst ønsker jeg å bidra til at flere damer tør å realisere drømmen, men ikke for enhver pris. Og uansett om drømmen er å starte for seg selv, søke på drømmejobben som plutselig ble utlyst, eller ta permisjon fra jobben for å prøve noe helt nytt.

Som mor til tre jenter er dette et tema som berører meg. Samtidig som jeg vil fortelle jentene mine at de kan nå de målene de setter seg, er jeg opptatt av at de må velge noe de har lyst til. Noe som gir dem en opplevelse av mestring og glede. Noe de kan trives med, på sine egne premisser. Vi som foreldre skal ikke legge noen føringer, ei heller samfunnet rundt.

Det er jammen ikke lett å være mor og vite hvordan man skal motivere, uten å legge press på de unge håpefulle. Jeg tror likevel vi kommer langt med litt sunn fornuft og vissheten om at vi gjør vårt beste. For det gjør jeg.

Illustrasjonsfoto: Tanechka/Shutterstock