Den fordømte dørstokkmila

Den fordømte dørstokkmila

Jeg hadde planlagt å trene i kveld. Men så landet skrotten, eller daukjøttet som vel begynner å bli en mer passende betegnelse, i en stol. Og der ble den. Jeg har riktignok Mac-en i fanget, så jeg har fått gjort mye. Solgt tulipaner på Facebook til inntekt for eldstejentas fotballag. Jeg har jobbet litt. Og du vet, surfet litt rundt på måfå. Men trent har jeg altså ikke gjort. Og jeg innser at trening utgår i dag. I stedet skal jeg straks og med en gang smøre meg kveldsmat, og flytte daukjøttet bort i sofaen hvor jeg skal hvile øynene på gårsdagens episode av Grey´s anatomy. Takk og pris for sånne dekodere med opptaksmuligheter! Verden går fremover. Treningsiveren min i heeelt motsatt retning.

Egentlig vet jeg vel hva som må til for å snu trenden. Det krever en beslutning. En ordentlig beslutning. Ikke bare sånn halvveis. Jeg skal trene 3-4 ganger i uka, hvis det ellers passer seg sånn, er ikke godt nok. For det passer jo aldri. Eller det vil si, jeg er i alle fall utrolig god til å finne gode (?) unnskyldninger for å la vær. Som at jeg må selge tulipaner på Facebook for eksempel. En annen ting jeg er god på er hvis bare. I det siste har jeg gjentatte ganger tatt meg selv i å tenke Hvis bare vi hadde hatt tredemølle, da skulle jeg ha løpt, da! Ja, særlig! Men det funker som bortforklaring. For vi har ikke plass til tredemølle. Ergo, not my fault! Skjønner? Jeg går også rundt og gleder meg til våren. Da skal jeg gå fjellturer, nemlig! Hvis bare vinteren var over, da skulle jeg ha trent! Selvbedrag er en fin ting, hæ?

Nå på søndag tok jeg nakketak på meg selv, og hev meg med på løpetreninga til 11-åringens fotballag. Jeg er en av tre damer som bytter på å ha løpetreninger for de unge håpefulle. Denne søndagen var det ikke min tur til å lede treninga, men jeg ble altså med likevel. Det er ofte kjekt å være flere voksne når man skal løpe litt lengre distanser med flokken. Men etter søndagens løpeøkt slo det meg at shit, her har vi motsatte formkurver ute og går. 11-åringene blir bare raskere og raskere. De middelaldrende løpetrenerne derimot? Huffameg, hvordan skal dette gå? På tide med skjerpings! I morgen, kanskje. Nå skal jeg jo se på TV…

Illustrasjon: Shutterstock.com

Legg igjen en kommentar

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg