Bokanmeldelse: «Beklager, jeg må være mamma»

8. mars i år, på selveste Kvinnedagen, ga blogger Karianne Gamkinn, bedre kjent som Mammadamen, ut sin første bok, «Beklager, jeg må være mamma». Karianne er en blogger jeg har fulgt over flere år. Jeg har lært henne å kjenne som en knakende god skribent, og ble derfor ikke det minste overrasket over at boka var både engasjerende og velskrevet. Men jeg var spent på hvordan boka ville treffe meg. Ville den være relevant? For selv om både jeg og Karianne skriver om barne – og familiepolitikk på bloggene våre, er vi ikke alltid enig om hvilke politiske virkemidler som vil komme samfunnet best til gode.

Men Karianne innfrir så det holder! Selv om boka er et friskt og viktig pust i debatten om dagens foreldrerolle, er det ingen politisk bok. Det er jeg uendelig glad for. Hadde hun benyttet anledningen til å argumentere for egne politiske synspunkter hadde boka blitt mindre tilgjengelig for det store publikum. I stedet deler Karianne av sin egen erfaring, hun er tydelig på at de valg hun og mannen Åge har gjort ikke er de eneste rette, og hun er veldig klar over at ikke alle kan eller ønsker å gjøre det samme.

I boka forteller Karianne åpent og ærlig om de utfordringer hun møtte på da foreldrepermisjonen var over og morsrollen skulle kombineres med hektisk jobb i et PR-byrå. Kombinasjonen ble mer krevende enn Karianne noen gang hadde drømt om. Hun hadde dårlig samvittighet for å levere sønnen i barnehagen, og hun hadde dårlig samvittighet for ikke å strekke til i jobben. Da hun fikk sitt andre barn valgte hun og Åge å utvide permisjonen for å få mer tid hjemme og for å slippe å sende yngstegutten i barnehagen før han var året. Samtidig sa Karianne opp jobben sin, og startet eget firma for selv å kunne ha bedre styring på tiden.

Noen av de første intervjuene som var gjort med Karianne etter boklanseringa fokuserte etter min mening for mye på at hun sa takk og farvel til karrieren for å være mer hjemme med barna. For Karianne valgte ikke hjemmetilværelsen. Ikke at det hadde vært feil, men det hadde vært en annen historie. Karianne valgte derimot å gründe sin egen bedrift. Det er hardt arbeid. Men det har sine fordeler, særlig i form av økt fleksibilitet.

Artikkelen «Tok tiden tilbake» som ble publisert i KK i begynnelsen av april, syns jeg gir boka og ikke minst forfatteren fortjent kred. Anbefales. Og så bet jeg meg merke i en av uttalelsene fra Karianne, en jeg skal dra frem fra ermet når jeg selv kjenner på skvisen i hverdagen som småbarnsmor i full jobb:

Å leve med barn er jo ingen unntakstilstand. Det er selve livet! 

Til slutt, jeg må bare gjengi et aldri så lite avsnitt fra boka. Et som fikk meg til å humre og le og ikke minst nikke gjenkjennende. Her forteller Karianne om noen av de tankene hun gjorde seg da hun ble klargjort for keisersnitt da yngstesønnen skulle komme til verden.

Hvorfor må vi kvinner gjennom så mye vondt? Det er hormoner og blod, den første mensen som kramper i magen, bekkenløsning og ryggsmerter, hemoroider og fødsler med magen i bue og rier med smertepiler som gjør så vondt at det ikke burde vært lov så langt inn på 2000-tallet. Så kommer barseltiden med sviende grønnsåpevask og rifter i underlivet og toalettbesøk hvor du ber til gud om at tingene kommer ut der de skal. Akkurat når du sitter der på do og ber, er det en som smiler sitt første smil til deg der han ligger på teppet på badegulvet, og en annen som river opp døra, ler og spør om du ikke snart er ferdig og blir med og leker. 

Som du skjønner, jeg kan varmt anbefale Kariannes bokdebut! Løp og kjøp!