Bokanbefaling: «Saras nøkkel» av Tatiana de Rosnay

På tampen av forrige uke ble det debatt rundt sametingspolitiker Anders Mathisens (32) uttalelser om at holocaust er løgn og fanteri. Det var i en diskusjon på Facebook at han fornektet utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig. Saken ble naturlig nok plukket opp av pressen, som spurte mannen om han virkelig står inne for uttalelsene på Facebook.

– Ja, det gjør jeg. Det finnes nemlig ikke bevist at det eksisterte gasskamre og massegraver i konsentrasjonsleirene, sier Mathisen til Finnmarken.

Jøssenavn. Ytringsfriheten står sterkt i dette landet. Det er ikke straffbart å være ignorant, så vi må vel bare leve med uttalelser av denne sorten.

Men i lys av disse uttalelsene har jeg lyst til å anbefale en bok jeg leste i forrige uke. «Saras nøkkel» av Tatiana de Rosnay tar utgangspunkt i nettopp holocaust. Gjennom øynene til ti år gamle Sara blir vi vitne til oppsamlingen på idrettsarenaen Vèl d`Hiv i Paris 16 juli 1942, hvor 13 152 jøder ble arrestert og innesperret over flere dager. Oppsamlingen ble gjennomført av det franske politi, på ordre fra naziokkupantene. Blant jødene som ble innesperret var det 4115 barn. De ble etterhvert skilt fra mødrene sine og levde under umenneskelig forhold i ulike interneringsleire utenfor Paris, før de ble sendt i kuvogner til Auschwitz hvor de ble gasset ihjel. Hendelsen, som omtales som Vèl d`Hiv, har vært en så stor skamplett på den franske historie at den inntil nylig har blitt tiet ihjel.

«Saras nøkkel» forteller to parallelle historier. Boken åpner i 1942. Sara, hennes fire år gamle lillebror, moren og faren blir vekket av franske politimenn, og bedt om å følge med dem. For å redde lillebroren låser Sara han inn i deres hemmelige skap. Hun tror hun skal komme tilbake noen timer senere for å låse han ut. Seksti år senere kommer den amerikanske journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over Saras historie, i forbindelse med en artikkel hun skriver om sekstiårsmarkeringen av Vèl d`Hiv. Hun finner etterhvert ut at hennes franske ektemanns familie er nært knyttet til Sara og lillebrorens fryktelige skjebne, og blir nærmest besatt av tanken på å finne ut hva som skjedde med Sara.

Sjelden har jeg lest en så god bok som «Saras nøkkel». Historien driver meg fremover. Jeg leste og leste og leste. Og gråt. For det er ondt å lese om Sara og de andre jødiske barnas opplevelser. Det er sterke skildringer. Fra virkeligheten.

Hvis jeg skal peke på én svak side ved boken må det være tapet av Saras fortellerstemme litt ut i historien. Julia Jarmond er bokens hovedkarakter. Hun er jeg-fortelleren. Etterhvert blir hennes jakt på Sara det sentrale aspektet. Jeg merker at noe av bokens driv glipper når vi går fra å lese vekselvis om Sara og Julia til bare å høre Julias fortelling. Hennes historie blir nemlig hakket for amerikanisert, spør du meg. Men Saras skjebne er der hele tiden. Dog ikke like nært som i bokens begynnelse.

Alt i alt er dette en svært leseverdig bok. En jeg fikk anbefalt av en god venninne, og mer enn gjerne anbefaler videre.

Les Dagbladets anmeldelse av «Saras nøkkel»

Les Bok&samfunns anmeldelse av boken