Bloggåret 2012 oppsummert!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Enda et år nærmer seg slutten. På tide med en liten oppsummering, tenker jeg.

2012 ble akkurat så spennende som jeg så for meg. Mitt første innlegg på bloggen i år hadde tittelen «Nytt år, nye muligheter», og handlet om forventningene knyttet til det å bytte jobb. Etter å ha vært ti år i samme jobb var nemlig 2012 året for forandring. Hele to ganger byttet jeg. Ikke for at jeg ikke trivdes der jeg først begynte. Tvert imot. Jeg stortrivdes på kommunikasjonsavdelinga ved Universitetet i Tromsø, med spennende arbeidsoppgaver og flotte kollegaer. Men da prosjektlederjobben jeg nå har dukket opp visste jeg at jeg måtte gripe muligheten med begge hender! Og jeg angrer ikke et sekund! Nå skal det sies at 2013 også kommer til å bli et år i forandringens tegn. For prosjektlederjobben er en engasjementsstilling. I juli 2013 er moroa etter all sannsynlighet over. Hvordan jeg skal tjene til livets opphold fra høsten av? Er det ikke blitt veldig populært å nave da? Neeeida. Alt ordner seg for snille jenter, sant? Jeg orker i alle fall ikke å bekymre meg. Ennå.

Også årets andre blogginnlegg hadde et tema som kom til å prege 2012 på mange måter. Her skrev jeg nemlig om årets første treningsøkt. Og heldigvis ble det ikke med den ene økta. Nei, 2012 ble året jeg stilte på startstreken i et løp for første gang! Mila ble gjennomført under Midnight Sun Marathon (MSM) i juni i år. Deretter løp jeg Krokenmila i august. Riktignok sånn passe dett i desa og mer eller mindre halvdau da jeg krysset målstreken. Men jeg gjennomførte! Nå venter Mørketidsløpet allerede 5. januar, gjentakelse av MSM i juni, og til slutt Oslo Marathon neste høst! Who would have thought?

Jeg gikk hardt ut på bloggen i januar. Med høy frekvens. 11 innlegg ble det. Så mange innlegg produserte jeg aldri mer i løpet av én måned dette året. Det har liksom blitt med 3-4 innlegg i gjennomsnitt per måned. Hmmm, noe å jobbe med i året som kommer? Samtidig holder jeg fast på at bloggen skal være et positivt innslag i hverdagen min. Noe jeg koser meg med. Ergo kommer jeg ikke til å presse ut blogginnlegg hvis motivasjonen mangler. Det tror jeg ingen er tjent med. Og kanskje aller minst du som bruker av tida di på å lese det jeg lirer av meg.

I år som i fjor fikk jeg ett innlegg frontet på Lesernes VG. Og for en trafikk det genererte! Helt hinsides. Det viser seg at det å stille kritiske spørsmål om kirkens rolle i den norske skole ikke går helt upåaktet hen. For å si det sånn, mens et godt besøkt innlegg nå for tida får litt over 300 unike sidevisninger, fikk innlegget med tittelen «Når kirka tar seg til rette i skolen», som jeg la ut i februar i år, ca. 16 200!! 495 kommentarer haglet inn. Til slutt mistet jeg nesten oversikten. Selv om det selvsagt er kjempegøy å skape engasjement var det ikke fullt så kjekt med alle de crazy kommentarene innlegget genererte. De fra fanatikere som helt oppriktig mente at jeg kom til å brenne i helvete for min manglende tro. De som syntes synd på barna mine som har en hedning til mor. For å si det sånn, noen av kommentarene var av en sånn karakter at mannen på et tidspunkt lurte på om disse folka visste hvor vi bodde. Litt ekkelt, selv om jeg var forberedt på at innlegget ville skape reaksjoner. Om jeg hadde gjort det igjen hvis jeg hadde visst hva som ville komme? JA! Selv om det koster å fronte meningene sine i sosiale meninger, er jeg opptatt av den enkeltes rett til å gjøre nettopp det! Og for å si det sånn, ingen av de reaksjonene som kom fikk meg til å revurdere mitt eget standpunkt. Kanskje heller tvert om.

Ingen andre innlegg var i nærheten av å generere det engasjementet VG-innlegget gjorde. Likevel er det et annet innlegg jeg husker med nesten større glede når jeg klikker meg gjennom arkivet for 2012. Og det er innlegget «En aerobicinstruktørs vokabular». Det som var så gøy med dette innlegget var kommentarene som gikk på gjenkjennelse. Og de kom fra ivrige mosjonister såvel som aerobicinstruktører. Til og med Kari Jaquesson la igjen kommentar på det innlegget. Gøy!

Hva mer kan sies om bloggåret 2012? Jo, at bloggingen fortsatt gir meg akkurat det jeg håpet da jeg begynte. I august 2010 skrev jeg innlegget «Hvorfor blogge?», hvor jeg peker på tre grunner til at jeg velger å uttrykke meg i en åpen blogg. Det er morsomt, sosialt og lærerikt! Og hvis jeg skal fremheve ett av disse punktene må det bli det sosiale. I innlegget «Internett – sosialt eller usosialt?» fra oktober måned forteller jeg litt om alle de fine folkene jeg har blitt kjent med gjennom nettet. Noen har jeg møtt også i det virkelige liv, andre ikke. Kanskje får jeg gleden av å treffe enda flere i 2013?

Jeg har tro på bloggåret 2013. Selv om vi jevnt og trutt ser litt snodige debatter om blogg-Norge tror jeg vi nå har kommet over den fasen hvor det nesten var litt flaut å innrømme at man blogget. Blogg er ikke ensbetydende med rosablogg lenger. Jeg tror mangfoldet vil komme bedre frem. Og så håper jeg at flere av kjenningene mine tar steget ut i bloggverdenen? Jeg vet flere som har lyst. Verden venter! Go for it!

Da vil jeg bare takke for følget i 2012! Setter vanvittig stor pris på at du leser. Og en ekstra stor takk til deg som legger igjen spor i form av en kommentar, enten her på bloggen, på Facebook, Twitter eller Google+. Ses vi i 2013?