Barnefri og Michael McIntyre

Jeg har skrevet om dette med barnefri før. Om hvordan alle planer om å få unna etterslepet på husarbeidsfronten erstattes av sofatid, TV-tid, kinotid og egotid generelt. Sånn har det vært også i vinterferien. Arvingene har vært hos besteforeldre siden søndag. Da kjørte vi dem til mammaen min, og  så henter vi dem på hytta til svigerfar i morgen. For der er vi privilegerte. Besteforeldrene står mer eller mindre i kø for å få ungene på besøk, uten at vi voksne henger i hælene på dem. Og siden jeg og mannen prioriterer å ta ut 4 uker sommerferie og ikke minst ferie i forbindelse med jul og påske, blir det ikke tid til å ta ut én uke vinterferie. Passer oss med andre ord utmerket at besteforeldrene stiller opp.

En uke går fort. Man tror liksom at man skal få gjort alt mulig rart, men det blir som regel med planene. Men vi har fått trent litt. Og det trengtes, for jeg har hatt ondt i viljen i flere uker! Mandag kveld var vi pinadø ute og jogget sammen med flere galninger i Northern Runners – i 22 sekundmeter vind! Som regel føler jeg en enorm tilfredshet etter en treningsøkt. Uansett om det har gått bra eller ikke er jeg i det minste fornøyd med å ha trent! For dørstokkmila er tross alt den verste kneika å komme over. Men denne gangen tenkte jeg bare at fy fader, dette er idiotisk! Og ikke minst krysset jeg fingrene for å unngå å bli syk. For det var ordentlig så vinden og regnet pisket! Men men, ny erfaring.

Ellers har vi unnet oss en trivelig kveld ute sammen med gode venner. I går var vi ute og spiste sammen med et vennepar av oss, før vi inntok kinoen for å se Joaquin Phoenix i «The Master». Og det sier jeg bare, folkens stay clear! Fytti grisen, for en boooring film! Da filmen omsider var slutt gikk det et lettelsens sukk gjennom kinosalen. Vi prøvde å tolke filmen i bilen på vei hjem, men lyktes ei.