 |
| Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com |
Jeg vil gjerne på forhånd be alle menn som måtte finne på å lese denne bloggen om unnskyldning for graden av intimitet i det følgende innlegget. Her blir det snakk om pupper over en lav sko. Og ikke i en erotisk sammenheng. Takler du det ikke er det kanskje best om å du stille og rolig klikker deg strake veien ut av bloggen min igjen. Ikke? Neivel. Men da er det på eget ansvar at du leser videre.
Frps Jan Fredrik Vogt ba nylig småbarnsmor Inga Marte Torkildsen om å rulle inn puppen. Om SVs finanspolitiske talskvinne har tatt oppfordringen til etterretning vites ikke. Undertegnede derimot, hun har stengt kranene. Ammingen er lagt på hylla. Litt vemodig. Men også litt godt.
For amming er ikke bare en dans på roser. Ta nå de første ukene for eksempel. Ukene med blod, svette og tårer. Når man biter tennene sammen og grøsser bare den lille klynker sånn smått i vogga. Må hun virkelig spise nå? Sårene begynner jo akkurat å gro. Man smører, legger på skjell, smører mer, vaser rundt i sitt eget hjem med puppestellet fremme (man må jo lufte sårene, må vite, så er det bare å krysse fingrene for at naboene ikke kaster et blikk inn vinduet akkurat da), pumper, river seg i håret, og det som hører med.
For de fleste av oss går det seg heldigvis til etter en uke eller to. Da venter neste utfordring: Er det nok mat? Med eldstejenta var akkurat det en evig utfordring. Som førstegangsmor var det pyton å erfare at man ikke strakk helt til. For i svangerskapet hører man jo bare om den fantastiske ammingen. Så koselig. Så fordelaktig for ungen. Jadda jadda.
I ren frustrasjon skrev jeg den gang en greie med tittelen «Strabasiøs amming». Artikkelen ble publisert på Kvinneguiden. I stedet for at jeg skal legge i vei om ammingens utfordringer her, kan du jo lese det jeg skrev for godt og vel sju år siden. Gjenbruk kalles det.
