En gang var jeg digital optimist. Jeg trodde internett skulle gjøre oss friere, klokere og bringe oss nærmere hverandre. I dag scroller jeg apatisk gjennom en strøm av meningsløst og polariserende innhold, og tar meg i å lure på om verden hadde vært et bedre sted uten sosiale medier.
Internett ble min kilde til livets opphold allerede i 2002, da jeg med ungdommelig optimisme søkte på og fikk jobb som webredaktør. I jobbsøknaden skrøt jeg av å være «nysgjerrig på mulighetene nettet gir», og oppga stolt at jeg var moderator på Kvinneguiden. Du ler kanskje, men årene på Kvinneguiden ville jeg ikke vært foruten. Vi var en gjeng damer som ble godt kjent mens vi brukte litt av fritida vår på å moderere diskusjonsforumet på det som var et av de største norske nettstedene for kvinner. Vi ble kjent med Gry, gründeren av Kvinneguiden, og møttes hjemme hos henne ved flere anledninger. I tillegg ble jeg kjent med andre brukere av forumet, noen av dem har jeg kontakt med den dag i dag. Nettet generelt og Kvinneguiden spesielt ga nye digitale vennskap, og var utelukkende et positivit bidrag i livet mitt.
Sånn fortsatte det da jeg etter hvert begynte å blogge. Jeg ble kjent med andre bloggedamer, og vi heiet hverandre fram enten vi delte smått og stort fra egen hverdag eller dristet oss utpå med en mening i samfunnsdebatten. I 2007 registrerte vi oss i flokk på Facebook, og to år senere bevegde vi oss inn på Twitter. De eldste tweetene jeg klarer å bla meg fram til på min egen profil er fra 2012. Jeg tvitret fra en stor årlig konferanse, Webdagene, og en av mine tweets var denne: «Vi må publisere mindre, men med høyere kvalitet.» Et sitat fra innholdsguru Ove Dalen, som jeg var så heldig å bli kjent med på den tida. Ah, om bare denne kjøreregelen hadde gjort seg gjeldende i årene som fulgte. Men den gang ei.
Et synlig bevis på min deilige, om enn naive digitale optimisme, er blogginnlegget jeg skrev i 2011, med tittelen «Sosiale medier gjør verden litt mindre». Her forteller jeg med stor begeistring om hvordan jeg, en helt vanlig nobody fra det kalde nord, på null komma niks kunne komme i kontakt med en statsråd gjennom den fantastiske plattformen som Twitter var. Vi vet alle hvordan det gikk med Twitter, og hvem som styrer skuta og dermed algoritmene der i dag.
Selv om vi har brukt Facebook i snart 20 år, er det deprimerende hvor lite algoritmen faktisk forstår oss. Jeg ser stadig mindre fra venner og grupper jeg faktisk bryr meg om, men desto mer sponset innhold og tilfeldige forslag om sider og grupper jeg burde følge. Joda, jeg vet at algoritmen påvirkes av hva jeg engasjerer meg i gjennom lesetid, likes og kommentarer. Men ærlig talt, jeg får så mye random dritt i feeden min! Nei, jeg har ikke sett katta som forsvant fra hjemmet sitt på Hamar i helga! Du vet da for svarte hvor jeg bor, Facebook! Skjerp deg!
Algoritmene i sosiale medier ser dessusten ut til å tro at vi mennesker er endimensjonale, kun opptatt av én ting om gangen. Jeg har lagret en del styrkeøvelser for knærne i det siste, siden jeg for øyeblikket ligger med et nyoperert kne. Nå bombarderes jeg av kneøvelser i sosiale medier. Er du så uheldig å hvile øynene litt for lenge på et par videoer av Trump eller Charlie Kirk i Reels-feeden din, da blir det Trump og Kirk i monitor i uoverskuelig framtid. Enveisbillett ned i kaninhullene er dårlig nytt.
Så hvor vil jeg med alt dette, utover å understreke at jeg har blitt ei gammel kjerring som gnåler om at alt var bedre før? Jo, forklare hvorfor bloggen gjenoppstår etter to års dvale. Jeg trenger noe annet enn hjernedøde Reels og algoritmestyrt støy å kaste bort tida mi på. Jeg savner de lange tankene, både å skrive dem selv og å lese dem hos andre. Jeg kunne sikkert bare valgt å skrive lengre innlegg på Facebook, men jeg vil ikke at alt innholdet mitt skal leve på Zuckerbergs premisser. Dessuten har jeg kost meg med å lese gamle blogginnlegg de siste dagene, mens jeg har gitt bloggen en aldri så liten makeover. Jeg blir både flau og glad av det jeg har lirt av meg i årenes løp. Nå blir det mer å både gremmes og glede seg over, denne gangen under nytt alias og ny logo. Liven var kallenavnet tanta mi ga meg da jeg var lita. Nå har ho Liven gjenoppstått på nett.
Hva tror du? Er det liv laga for gamle damer som blogger?
Illustrasjonen til dette innlegget er lagd med ChatGPT. Lenge leve teknologien – tross alt.
