Alenemor i 5 uker

«Gratulerer med morsdagen», sa han. Og stakk. I 5 uker blir han borte. May the force be with me…

Vi har visst det lenge, at mannen skulle reise bort akkurat i dag. Han fikk en spennende jobbmulighet, og i felleskap ble vi enig om at sånt må man slå til på. Jeg tror han kommer til å få det helt topp, men håper jo samtidig at han skal kjenne litt på savnet. Jeg er ikke naiv, og har ingen illusjoner om at han skal savne hverdagens kjas og mas. Du vet, galskapen som råder om morgenen, utfordringen med å få middagen på bordet mens sultne hyener vaker rundt grytene, rotet, kleskaoset og snømåkingen.

Speaking of, snømåkingen er det jeg gruer meg mest til. I moderate mengder skal det gå greit. Men hvis himmelen åpner alle sluser og det laver ned i metervis, da aner det meg at undertegnede kommer til å knekke sammen i krampegråt. Når det gjelder snømåking er jeg villig til å se bort fra kravet om likestilling. La mannfolka slite med skufla!

Jeg tipper de 5 ukene kommer til å gå fort. Allerede i neste uke er det vinterferie. Da skal de to yngste på vift til besteforeldre, mens jeg og 13-åringen skal være alene hjemme. Deretter venter tre uker med hverdag, før mannen returnerer sånn i midten av mars en gang. Så vil det vise seg da, om huset står og vi jentene i familien fortsatt er godt forlikt. Det kan fort være at mor i huset har gått fra forstanden. For jeg ser for meg at det kan bli i overkant utfordrende å få logistikken til å gå opp. Nå er jeg heldig da. Eldste kan fint trå til med både barnepass, snømåking og det som er. Og yngste er tross alt 6, ikke 2. Vi skal nok stå han av!

Wish me luck! Tipper jeg sitter igjen med nyvunnen respekt for aleneforeldre om 5 uker.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com