Jeg har hatt 40-årsdag, og burde strengt tatt legge meg i fosterstilling og la panikkangsten ta meg. Heldigvis er jeg ikke lettskremt.
Jeg husker da jeg og vennene mine begynte på videregående. Vi var livredd og spent på samme tid, da vi som ferske førsteklassinger gikk inn porten på det vi den gang kalte gymnaset. Hvis jeg i dag bruker begrepet gymnaset ser ungene bare rart på meg. Ikke heter det allmennfag heller lenger, men det er en annen historie.
Anyway, som førsteklassinger gledet vi oss enormt til å bli russ. Problemet var at vi måtte lide oss gjennom to lange skoleår før vi omsider ble tredjeklassinger. Og to år er jo driiitlenge! I alle fall når du er 16. I voksen alder er to år bare som et lite blaff å regne. Da vi endelig kunne titulere oss som russ, begynte vi å filosofere. Om hvilke jobber vi ville ha, hvor vi skulle bo og sånne eksistensielle greier. Og så snakket vi om andre. Eller for å være helt konkret, om andres alder. Som 18-åring har man altså et syn på alder som ikke ligner grisen. Jeg minnes godt at vi snakket om 30-åringer som om de hadde en fot i grava. 40-åringer var det rett og slett ikke håp for. Og nå er jeg der selv. 40! Spoooky! Jeg kan ikke si annet enn at det er godt vi mennesker eldes i takt med våre omgivelser, og at vi justere oppfatningen av hva det er å være gammel as we go along.
I dag kjenner jeg at 40 er ordentlig voksen. Ikke gammel, men voksen. Stor forskjell. Jeg må krysse av i en annen rubrikk på diverse skjema fremover: 40-49. Nåde det skjemaet som opererer med intervallet 40-50, det kommer jeg aldri til å levere! Utover disse skjemagreiene kjenner jeg at lite er nytt kontra den gang jeg var 39. En bekjent skrev dessuten på Facebook at han måtte skuffe meg, det er fortsatt 10 år igjen til jeg er stor jente. Så bra, tenkte jeg da. Da har jeg ti år på meg til å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.
Hva gjorde jeg så på 40-årsdagen min? Dagen startet med gavedryss på senga, før jeg satte kursen mot jobb. Lunsj inntok jeg og mine partners in crime på Emmas Drømmekjøkken. Der var den røde løperen rullet ut. Muuulig det hadde sammenheng med statsministerbesøket i etasjen over, ikke vet jeg…? Vi fikk nå uansett gleden av å dele etasje med sikkerhetsvaktene til Erna og andre celebriteter som gjester byen i anledning konferansen Arctic Frontiers. Ikke hver dag vi lunsjer sammen med dresskledde menn (og et par kvinner) med plugg i øret. Kult! Aldri følt meg så trygg. På ettermiddagen ventet restaurantbesøk med familien, før jeg avsluttet kvelden hjemme. Jeg tillot meg å poppe ei flaske Prosecco, enda det var en mandag og alt! Fikk faktisk ei Prosecco levert på døra, fra ei barndomsvenninne som overrasket med gaveleveranse og koselig kort fullt av gamle bilder. Ei gammel voksen dame ble aldeles rørt.
Et par dager inn i 40-årene kjenner jeg fortsatt at dette skal gå fint. Life begins at forty, eller hva? Jeg er optimist i alle fall.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Sean Locke Photography
Comments
Anne-Helene
Gratulerer med dagen! Disse tier-overgangene gjør noe med folk, altså!
livinger
to Anne-Helene
Takk for det! Og du har rett, sånne tier-overganger betyr noe, altså! :-)